Kategori: helse

Er du på jakt etter en karriere som kombinerer spennende opplevelser med trygghet og stabilitet? En stilling som sykepleiervikar via et bemanningsbyrå som Randstad Care kan være det ideelle valget for deg. Det er mange gode grunner til at du skal vurdere en rolle som vikar. Her gir vi deg tre av de viktigste pluss en ekstra bonus

fleksibilitet

Tidsklemme og fulle timeplaner er noe vi alle opplever i perioder av livet. Har du lyst til å selv bestemme når du skal jobbe? Ulike livsfaser har ulike krav. Barn eller ikke barn, familie og forpliktelser eller single og eventyrlysten. Noen ønsker kanskje å jobbe så mye som mulig, mens andre kun kan jobbe på faste tidspunkter. Jobber du som sykepleiervikar kan du selv bestemme når du vil ha ferie. Du kan jobbe faste helger og turnus, men gjøre det når det passer for familien og livet. Fleksibiliteten gjelder ikke bare tidspunkter, men også sted. 

Vil du høre mer? Kontakt oss her

trygghet

Visste du at du blir fast ansatt i bemanningsbyrået?  Ansettelse med garantilønn er mulig. I tillegg har selskaper som Randstad Care gode forsikrings- og pensjonsordninger. Du har selvfølgelig også rett til sykelønn og ferie som ordinært ansatte.

Skulle du ha spørsmål, utfordringer eller ønske om oppfølging så er det trygt å vite at man har en egen kontaktperson i bemanningsbyrået som vil følge deg opp til enhver tid. 

Les mer: Våre ledige oppdrag

opplevelser

En av fordelene med å jobbe som sykepleiervikar via et bemanningsbyrå er muligheten til å oppleve noe nytt. Vi dekker både reise og bolig for deg. Kombiner storslåtte opplevelser med tryggheten det gir å ha verdens største HR-selskap i ryggen, 

I vårt langstrakte land er det mye å se. Hvorfor ikke jobbe en periode i Lofoten? Oppleve mørketiden i Nord? Vestlandsnatur i Sogndal? Bylivet i Bergen eller Oslo? Fleksibiliteten vi tilbyr sørger for at du enkelt kan tilrettelegge dine arbeidsperioder så du ikke risikerer å gå glipp av turer med venner eller barnas juleteater eller sommeravslutninger. Det gir en unik mulighet til å kombinere jobb og opplevelser. Utforsk Norges destinasjoner her.

Les mer: Med verden som arbeidsplass

ekstra fordel som sykepleiervikar

Er du opptatt av fagutvikling? Når du skal velge bemanningsbyrå bør du sjekke mulighetene til faglig støtte og utvikling. De beste selskapene i bransjen kan til og med gi deg betalt spesialutdanning mens du er under oppdrag, slik at du kan vokse og utvikle deg. Egne erfarne sykepleiere som “coacher” på ulike fagfelt, et bredt tilbud om ulike kurs og tilgang til kompetansedatabase som gjør at du kan oppdatere deg faglig er andre muligheter. 

Høres dette fristende ut så må du gjerne sende oss en melding eller ta en telefon til oss. Vi snakker mer enn gjerne med deg og svarer på de spørsmålene du måtte ha. Enten du er sykepleier, intensivsykepleier, anestesisykepleier, operasjonssykepleier, jordmor eller har andre spesialiteter, så er vi helt sikker på at vi kan finne interessante oppdrag til deg. 

kontakt oss

– Veien ble til mens vi gikk, forteller Åsa. Hun snakker om den gangen hun virkelig stod i førstelinjen for Randstad Care, da mottakssenteret for afghanske flyktninger i Sandefjord skulle bemannes.

Vi hadde alle sett dramatiske bilder på nyhetene fra Kabul. Nato trakk seg ut av Afghanistan og fortvilte afghanere dro til flyplassen i håp om å komme seg på et fly ut av landet. Sandefjord kommune fikk ansvaret for å drifte mottakssenteret for de afghanerne som skulle hentes til Norge. 

jobbet døgnet rundt

– Sandefjord kommune hadde en “historie” med Randstad sitt kontor i Larvik, som tidligere hadde hjulpet kommunen med å skaffe folk. De tok kontakt med dem igjen og ble sendt videre til Care i Oslo fordi det denne gangen gjaldt å få tak i helsepersonell, forteller Åsa. Randstads Larvik-kontor hadde altså gjort en god jobb og beredt grunnen for at Care, som det eneste byrået, fikk spørsmål om å hjelpe til i denne sammenhengen. 

–  Det var veldig spennende. Noe annet enn det vi jobber med til vanlig, og det er gøy. Verken kommunen eller vi forstod hvor omfattende dette oppdraget ville bli. Det var jo heller ikke et oppdrag vi kunne sette på vent til rammene var klargjort bedre. Her var det bare å jobbe ut fra den informasjonen vi hadde og tåle at “veien blir til mens vi går”. Jeg jobbet døgnet rundt i flere dager, sier Åsa.

Innsatsen lønte seg. Randstad Care greide å få på plass kompetente folk. Med dem Sandefjord kommune selv skaffet, kom mottaket i drift. Flyktningene fikk hjelp da de satte beina på norsk jord og Randstad Care var fornøyd med å ha bidratt positivt  i verdensbegivenhetene. 

oppvokst i Nordens riviera

Åsa vokste opp i Piteå, nord i Sverige, ved Bottenviken. Det ligger sånn omtrent på linje med Mosjøen. Piteå reklamerer med at skjærgården har 550 øyer. På flere av dem er det historiske plasser som viser at det har bodd folk der i ualminnelige tider. Piteå er også en turist- og sommerby. Pite havsbad, også kalt Nordens riviera, med kilometerlang sandstrand tiltrekker seg mange besøkende fra Nord-Norge. Piteå kan skilte med høye vanntemperaturer og sol i 23 av 24 timer på sommeren. Rett ferieplass for badenymfer altså. 

Åsa forlot sommerparadiset med mor og far og tre søsken som 19-åring. Da hadde hun allerede bestemt seg for at det måtte bli et omsorgsyrke, men takket nei til plass på barnehagelærerutdanningen. – Jeg fant ut at jeg ikke orket å gå rett i gang med studier, men trengte et avbrekk og valgte å sikte meg inn på et “friår” med jobb i Stockholm, forteller hun. 

– Den gangen var det mangel på folk i byene i Sverige, samtidig som det var arbeidsløshet i distriktene i nord. Dermed betalte staten flyttelass og ga gratis hjemreiser til folk som var villig til å flytte sørover, forteller Åsa.

helsefagarbeider på intensivavdeling

Hun ble en av dem som satte nesa mot Stockholm og ufaglært tilværelse på sykehus i byen. Mens hun jobbet på sykehuset, ble hun også utdannet til “undersköterska”, det som på norsk heter helsefagarbeider.

I Norge har helsepersonellkommisjonen for noen måneder siden kommet med en rapport, som blant annet foreslår at helsefagarbeidere skal sterkere inn i norsk helsevesen, også på sykehus. 

Som helsefagarbeider på intensivavdeling på sykehus i Sverige sjekket Åsa pasientens vitalia, sørget for suging av slim fra respirator tube eller tracheostomikanyle, tok blodprøver, skiftet perifere venekatetre ved behov, skiftet urinkateter osv. Sykepleierne ga medisiner og fulgte opp at helsefagarbeiderne hadde gjort sine oppgaver. De hadde full oversikt via skjermer på vaktrommet. Skjedde det noe, var de der med en gang. 

Helsefagarbeiderjobben ga mersmak, og Åsa bestemte seg for å satse ordentlig og bli sykepleier. 

alt var bedre i Norge

I 1997 gikk ferden til Norge og Drammen. Da var hun ferdig utdannet sykepleier, og det var mer lønnsomt å jobbe i det norske helsevesenet enn i det svenske. – Lønnen var høyere, arbeidsuken kortere og det var flere mennesker på vakt til enhver tid. Jeg fikk sykehusbolig på 30 kvm til 900 kroner i måneden. Planen var å jobbe et halvt år, tjene masse penger og deretter reise tilbake til Sverige, ler hun.

Etter en tid på ulike avdelinger på Drammen sykehus flyttet hun til Oslo. Der begynte hun på Rikshospitalet på medisinsk intensiv og etterhvert på thoraxkirurgisk intensivavdeling. Uten spesialkompetanse i intensivsykepleie jobbet hun som ansvarlig for voksne, men ikke for barn. 

byttet turnus til reising

– Etter hvert erfarte jeg de negative sidene med turnus. Mens andre hadde det gøy i helgene, måtte jeg gå på vakt. Sykepleierjobber på dagtid var sjeldne, har man først en slik jobb holder man godt på den, erfarte hun. 

Dermed valgte hun å  gå ut av sykehusjobben og inn i salgsbusiness, uten å forlate “helsebransjen”. – Jeg har aldri sluppet sykepleierbiten, jeg må jobbe med mennesker. Jeg kunne ikke solgt mobiltelefoner eller andre harde ting, sier hun. 

Underveis tok livet sin egen vending. Det dukket opp en flott og interessant nordmann. Da var veien til familie og barn kort. 

Første jobb som selger bestod i å selge medisinsk utstyr. Det innebar mye reising. Barna skulle i barnehage og etterhvert på skolen, mannen reiste også mye i sin jobb og hverdagen gikk ikke opp. Dermed byttet hun over til en markedskoordinator-jobb i et annet firma som også solgte medisinsk utstyr. Deretter gikk ferden inn i Randstad Care.

Hvilke fordeler har du som sykepleier i denne jobben? – Jeg forstår vikarene. Det er en trygghet for dem at vi faktisk vet hvordan det er å jobbe der ute på gulvet. Jeg kan også lettere “matche” kunder og kandidater. Jeg og kundene snakker samme språk, sier hun. 

bedre utdanninng for helsefagarbeidere

Hvordan mener Åsa sykepleiermangelen i Norge kan løses? – Jeg tror på det helsepersonellkommisjonen sier: helsefagarbeiderne må inn i større grad enn i dag, men utdanningen for denne gruppen må bli bedre. I Sverige lærte vi å gjøre “sykepleierting”; sette urinkateter, ta blodprøver osv. Dessuten tror jeg på å gjøre det mer attraktivt for sykepleiere å jobbe i kommunene, å bygge opp gode sykepleiermiljø der. Det må være fokus på at sykepleierne må gjøre sykepleieroppgaver. De må fortsatt ha oppgaver som gjør at de ser hele pasienten, men innenfor denne rammen må oppgavene rendyrkes mer enn i dag. 

Hva gjør Åsa når hun ikke jobber? Og kanskje har litt fri fra familien?

– Da er jeg sammen med familie og venner, koser meg i sosiale lag, trener, går på kafe, konserter og musikaler,  jobber i hagen – eller gjør ingenting. 

Randstad Care opplever at spanske sykepleiere, med fire års utdanning, er svært faglig kompetente. Våre to spanske vikarer Juan og Carlos har bevist det. Etter få dager på sykehjem i Kvinnherad, lærte de opp kolleger i enkelte prosedyrer som de andre ansatte ikke var helt trygge på. Dagen etter at dette intervjuet ble gjort, skulle de ha kurs i tracheostomi for kolleger på sykehjemmet.

spesialisering allerede i grunnutdanningen

– Spania har ikke den spesialiseringen dere har i Norge for sykepleiere. Det betyr at en spansk sykepleier utfører mange oppgaver som man i Norge må ha spesialutdanning for å kunne utføre. Den spanske sykepleierutdanningen er mer omfattende enn en norsk utdanning. Vi har praksis “overalt” i helsevesenet, også på veldig mange avdelinger på sykehus. Og når vi har det, går vi alltid ved siden av en sykepleier, men det er vi som gjennomfører prosedyrer og gjør oppgavene. Dermed lærer vi på et annet nivå enn om man bare ser at andre gjør det, forklarer Juan og Carlos. 

Juan og Carlos kom til Norge samtidig og jobber nå altså begge på sykehjem i Kvinnherad, nærmere bestemt i Rosendal. For mange nordmenn er Rosendal synonymt med Baroniet i Rosendal. Med hjelp av Wikipedia kan vi gi noen tilleggsopplysninger: bygda har ca 800 innbyggere og den ligger ved Hardangerfjorden. I turistbrosjyrene er det, ved siden av Baroniet, naturen som trekkes fram, særlig nærheten til Folgefonna Nasjonalpark.

eventyrlyst med natur i sikte

Selv om Juan har vokst opp på et mindre sted i Spania, så har de begge bodd i Madrid under studiene og er vant til mye større forhold. Hvordan oppleves det?

Begge er samstemte i at det er litt rart, men samtidig går veldig fint. 

– Jeg elsker natur, i Norge er det bra natur. Jeg har jobbet som sykepleier i Nord-Spania, der gikk vi på tur i fjellet. Det var det jeg ønsket meg i Norge også, men i tillegg ville jeg ha bedre arbeidsforhold og mer lønn. Drømmen om å reise til utlandet for å oppleve andre kulturer og lære andre språk har alltid vært der, forteller Carlos.

Også Juan trakk mot Norge på grunn av fantastisk natur. – Jeg elsker å reise og å være aktiv ute i naturen. Jeg har vært i Norge før og likte det, og begynte å tenke at jeg kan reise til Norge som sykepleier. Der kan jeg møte en ny kultur og lære et nytt språk, sier han om hvordan tanken om å reise til Norge vokste fram. 

ja, vi elsker “Bua”

I denne sammenhengen har begge fått en åpenbaring i Norge: ordningen med gratis utleie av idretts- og turutstyr på Bua. Det finnes nemlig en “bu” i Rosendal også, der de to spanjolene stadig er innom for å låne utstyr til neste “ekspedisjon”. Akkurat da vi snakket sammen i vinter, var planen snowboard i Hemsedal kommende helg. Til og med kajakker kan man låne gratis på Bua i Rosendal, forteller de begeistret.

ser hele pasienten i Norge

Så mye om fritiden i Rosendal. Jeg vrir samtalen over på jobben på sykehjemmet og spør om forskjellene i hvordan man utfører sykepleier-jobben i Norge og i Spania.  

– I Spania har hver sykepleier mange pasienter, fordi vi har mye mer avgrensede oppgaver knyttet til pasientene. Der må man for eksempel være sykepleier for å gi legemidler. I Norge gjør vi alt med pasienten. Det er bra, for da ser vi mer helheten til den enkelte, forklarer de.

Carlos legger til at i Spania må alt gå raskt og effektivt. Så fort går det at småpraten med pasientene også blir borte. – Her i Norge kan jeg snakke med dem og høre hvordan de har det. I tillegg observerer jeg selv og vurderer om de for eksempel er dårligere enn tidligere og hva vi kan gjøre for å bedre situasjonen. I Spania opplevde jeg at pasientene var dårlige over mange dager og ingenting ble gjort. 

imponert over farten

Begge er imponert over hvor fort det går i Norge dersom pasientene skulle trenge mer medisiner, andre medisiner eller noe helt annet. – I Norge hører legen på deg og dagen etter har pasientene andre medisiner, eller andre ting som må endres er på plass. Selv på sykehusene i Spania går det ikke så fort, forteller de.

Carlos konkluderer spøkefullt med at han gjerne kommer på sykehjem i Norge, men i Spania sier han nei takk til plass!

overrasket over alkoholservering

Hva har så forundret dem på sykehjemmet? De ble overrasket da pasientene fikk sukker i kaffen om de ønsket, og særlig gjorde det inntrykk da det faktisk ble servert alkohol en dag. 

De forklarer at i Spania blir studenter i ulike typer helsefag innprentet en grunnholdning. Det er ikke lov å gjøre noe som kan svekke pasientens helse, verken om pasienten er innlagt på sykehus, sykehjem eller mottar hjelp i hjemmet. Dermed er sunn livsstil et mantra, også om man er kommet på sykehjem eller for den saks skyld ønsker seg et glass vin til maten i hjemmet og trenger hjelp for å oppfylle ønsket. 

Begge trives veldig godt i Norge og er veldig godt fornøyd med måten de er tatt i mot i Rosendal.

– Vi opplever at alle har vært veldig positive, hjulpet oss med språket og vi trives veldig godt. Dermed er det veldig bra at vi kan gi noe ekstra tilbake, for eksempel ved at vi kan ha et lite “kurs” i tracheostomi for kollegene her, sier Juan. 

Mari Rønning trådte inn i Randstad Care fra akuttsykepleier-jobb før sommeren i 2021. Egentlig var drømmen å bli jordmor, men hun visste på forhånd at hun ikke ville takle det de gangene det går galt. Det er forståelig. Tilfeldighetene førte henne inn på geriatrifeltet, der hun trivdes godt. 

mamma hadde “trua”

Hvorfor sykepleier?

Via en bekjent fikk Mari i unge år sommerjobb på operasjonsavdelingen på sykehuset i Tønsberg. Det ga mersmak. 

– Mamma plantet også et frø i hodet mitt. Hun sa til meg at “jeg tror du ville være en veldig fin sykepleier”, forteller Mari. 

I sommerjobben fikk hun, blant mye annet, mulighet til å observere et keisersnitt. Da kom ideen om å bli jordmor. Men etter å ha tenkt seg litt om fant hun altså ut at det ikke helt var tingen likevel. – Det hele endte med at jeg fikk tilbud om jobb på det siste stedet jeg var i praksis på sykepleierstudiet og takket ja til det. Etterhvert fikk jeg tilbud om videreutdanning i geriatri, forklarer hun.

Hun likte godt å jobbe med eldre, mange av dem har komplekst og sammensatt sykdomsbilde. Når jeg ber henne trekke fram noe av det hun husker best fra egen sykepleierkarriere, er det dette: – Jeg husker episoder der jeg sitter på sengekanten og tar del i livets siste slutt, som jeg gjorde som geriatrisk sykepleier. Jeg sitter der og holder en gammel hånd og tenker på alt de har vært gjennom, første og andre verdenskrig, og så får de en fin død ved at de bare sovner inn, minnes hun. 

Tilfeldighetene førte henne etterhvert videre over i et nytt felt, akuttsykepleie og akuttmottaket på Ullevål sykehus i Oslo. Hun minnes første gangen hun skulle være med å observere et traume på akuttavdelingen på Ullevål. – Jeg ble så vanvittig imponert over hvordan teamet håndterte situasjonen. Og litt senere, plutselig var jeg der selv, som en del av teamet!  

Da hun senere flyttet til Tønsberg, satset hun videre på akuttsykepleie og begynte i tilsvarende jobb på sykehuset i Tønsberg. 

rett inn i verdensbegivenhetene

Kort tid etter at hun våren 2021 spaserte ut av akuttmottaket og inn på kontorene til Randstad Care i Oslo sentrum skjedde følgende: Nato trakk seg ut av Afghanistan.

Regjeringen bestemte raskt at flyktninger skulle hentes til Norge. Det ble opprettet et mottakssenter i Sandefjord. Randstad Care fikk i oppdrag å bemanne senteret med sykepleiere og annet helsepersonell. I og med at de fleste bemanningsansvarlige i Randstad Care er sykepleiere, fikk noen ideen om at de kanskje kunne ta noen vakter selv. Etter en liten realitets-orientering innså de fleste at kompetansen nok var litt for rusten. Unntaket var Mari. 

Hvordan opplevde hun det? Å gå rett inn i begivenhetene som dominerte nyhetssendingene på TV?

– Det var veldig spesielt. Rart en kveld å se hvordan folk klatret oppover et fly for å komme med, noen dager etterpå er det dem vi tar i mot i Sandefjord. Det var skuddskader, traumer og sykdommer de hadde fra før, forteller hun. 

Møte med flyktningene gjorde inntrykk selv på en erfaren akuttsykepleier. – Det var ekstremt tøft, men også ekstremt givende. Jeg hadde ikke lyst til å dra derfra da vakten var over, jeg ville bare være videre og gjøre jobben. Det ga mersmak, jeg hadde lyst til å gjøre mer av det, bistå som medmenneske og sykepleier, sier hun. Hun opplevde de afghanske flyktningene som utrolig takknemlige folk.

– tenkte til slutt at jeg kunne pendle hvor som helst

I dag sitter altså Mari som bemanningsansvarlig i Randstad Care. Hva var det som gjorde at hun valgte å gå ut av den tradisjonelle sykepleierrollen og over i bemanningsbransjen?

En del av ansvaret må Alena Strømme ta. Alena jobber allerede i Randstad Care på legeteamet. Mari og hun studerte sammen på sykepleierhøgskole i Oslo og de har holdt kontakten etter studiene. – Alena har over tid prøvd å overbevise meg om at jeg må inn i bemanning. Jeg tenkte at det  å pendle fra Tønsberg til Oslo var for krevende.

Men så gikk tiden og ting begynte å skje. 

– Etterhvert tenkte jeg mer og mer på at det hadde vært deilig å slippe turnus, forteller hun. Som sykepleier opplevde hun også en negativ utvikling i “bransjen”. I løpet av 15 år i arbeidslivet ble det stadig mer krevende. De siste fem årene ble det enda verre og det kom ingen flere hender.

– Det gikk opp for meg at det ikke kommer til å bli bedre. Det var ok da jeg begynte, vi fikk tatt pauser, men de siste årene løp og løp vi, det var ikke rom for pauser, og det er begrenset hvor lenge man orker, påpeker hun. 

De to siste årene begynte hun å tenke at hun kunne pendle hvor som helst. – Jeg føler at som sykepleier tåler man mye, man er i et serviceyrke og fyker rundt. Men da jeg gikk ut i fødselspermisjon håpet jeg at jeg aldri skulle tilbake, selv om jeg egentlig elsker sykepleierjobben. 

I tillegg kom korona, og hjemmekontor ble helt vanlig. Dermed var det gjort og neste stopp i karriereløpet ble Randstad Care.

– ikke vant til å bli sett

Hvordan opplever du at du bruker sykepleierkunnskapen din i jobben i Randstad Care?

– Jeg skjønner hva kundene trenger og kan sette meg inn i situasjonen til sykepleierne, jeg blir nok mer troverdig. Jeg kan “matche” kunder og sykepleiere bedre for jeg kan se når noen passer sammen  – og når de definitivt ikke gjør det, reflekterer Mari. 

Hun påpeker videre at sykepleiere ikke er bortskjemt med å bli sett og tatt vare på. – Lederne har det også fryktelig travelt og de har mange under seg. Om alle trives og har det bra i hverdagen, havner fort litt langt ned på sjekklisten for en avdelingssykepleier.

Derfor legger hun vekt på den delen av rollen hennes når hun snakker med sykepleiere hun har ansvar for. – Jeg skal sørge for at de har det fint. Er det problemer, hjelper jeg dem å ordne opp. Det er ganske luksus for dem å ha noen som passer på at de har det bra, sier hun. Og forteller at hun faktisk bruker dette som et salgsargument. – Når jeg snakker med sykepleierne som spør hvordan det er å være vikar, argumentere jeg med dette: vi tar vare på deg, for det er de ikke nødvendigvis vant til. 

bransjen er mye viktigere enn jeg trodde

Hva overrasket henne med bemanningsbransjen? Hun forteller at hun nå ser på vikarbyrå med helt nye øyne. – Bemanningsbransjen er en så mye viktigere bransje enn det jeg noengang har tenkt. Da jeg som sykepleier på sykehuset møtte vikarer på jobb tenkte jeg så slitsomt å hoppe fra sted til sted. Nå angrer jeg faktisk på at jeg ikke har jobbet som sykepleier i vikarbyrå før jeg fikk egen familie. 

– Jeg opplever fortsatt at jeg har en viktig rolle selv om jeg ikke er i kontakt med pasienter. Bare det å yte service overfor kundene, og ikke minst den samfunnsinnsatsen Randstad Care gjør. I Sandefjord, på mottakssenteret for flyktningen, den innsatsen der var uvurderlig. Og i forbindelse med koronaen, der vi var involvert i alt fra smittesporing og vaksinesetting til behandlingen av korona-pasientene på sykehusene, sier hun. 

Det mest utfordrende er det å skulle være på tilbudssiden hele tiden. Til gjengjeld er jobben i bemanningsbransjen mye mer fleksibel enn en vanlig sykepleierstilling. – Nå står jeg til tjeneste og er mellommann mellom kunder og sykepleiere i hele tiden, også utenfor vanlig arbeidstid. Men samtidig har jeg mye større fleksibilitet nå enn tidligere og den fleksibiliteten setter jeg enormt pris på, sier Mari. 

lykkelig av klessortering og podcast

Hva gjør Mari når hun koser seg med yndlingshobbyen?

Mari påpeker at hun balanserer full jobb med tre aktive jenter på 2, 6 og 9 år, så det er lett å glede henne. – Jeg kan få lykkefølelse for eksempel av en time alene en lørdag formiddag for å høre podkast og sortere klær, ler hun. 

får mental ro av crossfit og Jacoby

Hun innrømmer at det er en ting som hun, til tross for krevende hjemmeliv, tar seg tid til: Crossfit-trening. – Det er faktisk avgjørende for psyken min. Da kommer jeg fra kaos hjemme og kanskje på jobb også, og så kobler jeg helt av på treningen, det er gull verdt. 

– Av og til når hverdagen med tre små barn og full jobb blir veldig slitsom pleier jeg å spille en sang. Det var en god venn som tipset meg om denne sangen og nå gir jeg tipset videre til alle travle småbarnsforeldre. Den minner meg om at tiden går fort og at jeg må nyte livet der vi nå:

hverdag

Når en morragretten unge slår seg vrang og rekker tunge

Og nekter å ta klær og støvler på.

Når melkeglassa veltes og geitost-maten eltes

Mellom fingre som er klønete og små

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

En gang vil du savne slitet

Da er det for sent å vite;

Det er du som gjør din dag og tinning grå

Louis Jacoby

Gjennom Randstad with heart får alle ansatte i Randstad over hele verden en arbeidsdag i året til å engasjere seg i ideelt arbeid. Det var denne dagen de ansatte i Randstad Care brukte da de ga råd og tips til deltakerne i aktivitetstilbudet “Sammen” denne torsdagen i november. 

Sammen gir tilbud om fellesskap og gode opplevelser for både barn og voksne. Eksempler på aktiviteter er språkkafé, åpent hus med matlaging og felles måltider, og klesutdeling.

– Vi i Frelsesarmeen driver også rådgivning i jobbsøking, gir tips til CV-oppsett og hvordan man skal skrive søknader. Men å få konkret konkret rådgivning fra folk som ha det som jobb å koble jobbsøkere og arbeidsgivere er selvsagt ekstra verdifullt. Vår egen rådgivning ligger på noe enklere nivå, sier en smilende Heidi Jørgensen, som er koordinator for Sammen hos Frelsesarmeen på Grønland. 

Jørgensen påpeker at tilbudet om jobb-coaching var veldig populært. Her var det “førstemann til mølla”-prinsippet som gjaldt. Påmeldingen ble faktisk stoppet da 40 hadde meldt interesse. 

– For at dette skal bli verdifullt for deltakerne og virkelig hjelpe dem videre, må vi ha tid til å snakke ordentlig med hver enkelt. Da må vi dessverre begrense antallet som kan få være med sier Carolina Hanssen, leder for sykepleierteamet i Randstad Care. Hun var selv en av dem som ga råd og tips denne torsdagen.

I tillegg til konkrete tips ut hvilket stadium man stod på i jobbsøkingen, holdt ansatte i Randstad Care foredrag om norsk arbeidskultur, lover og regler i arbeidslivet og hva som er lurt og ikke lurt i en arbeidssøkerprosess.  

Blant dem som ønsket hjelp var det nyankomne flyktninger fra Ukraina, som naturlig nok aldri har jobbet i Norge, andre innvandrere som har jobbet før, men nå var på ny jobbjakt og studenter som ønsket jobb i friår før neste skoleår. Noen hadde utdanning og erfaring fra helsesektoren, andre var ute etter jobb i helt andre samfunnsområder. 

– Vi håper at denne dagen har virket som en boost for mange av deltakerne, slik at de nå får inspirasjonen til å stå på videre for å skaffe seg en jobb. Med helt konkrete råd om hva som bør være neste steg, blir det hele enklere. Og vi i Frelsesarmeen skal være støttespillere i dagene framover, forsikrer Jørgensen i Sammen på Grønland. 

– Denne dagen har definitivt vært en snakkis i etterkant blant oss som var med fra Randstad. Alle kan vi se og lese nyheter fra krigen i Ukraina hver dag. Da gjør det inntrykk på oss å møte personene bak nyhetsinnslagene og høre dem fortelle om flukten fra Ukraina, savnet av venner og familie og det livet de en gang hadde. Også møte med mennesker som står utenfor arbeidslivet og møter mange problemer som vi som har jobb ikke møter, gjør at vi reflekterer i etterkant, sier Carolina Hanssen i Randstad Care. 

Og den store, gode nyhetene til slutt er at her blir det reprise – og mer enn det. Randstad Care har tilbudt Frelsesarmeen på Grønland å gjøre dette to ganger i året, i årene fremover. 

Her er noen av dem vi møtte: 

Kurdistan Ismail Ali, Kurdistan

– Min første jobb i Norge var å servere ved en større middag på et hotell. Jeg fikk helt sjokk da jeg kom til bordet og så alle glassene som stod på hver plass. Damen som satt der reagerte da jeg begynte å skjenke i glass nummer to. Da glass nummer tre var fylt, skjønte jeg at jeg hadde gjort en tabbe, ler Kurdistan Ismail Ali. 

Hun ba om unnskyldning og skyndte seg ut på kjøkkenet med de fulle glassene. Venninnen, som snakket norsk, forklarte poenget. Dermed var det ut igjen med nye glass. Etter at middagen var over og jobben gjort, var det Kurdistan som fikk mest skryt av sjefen. 

Jeg møter henne der hun går rundt hos Frelsesarmeen med to ark i hendene. Det er CVen hennes. Nå skal den fikses. “Hennes” konsulent i Randstad Care har nemlig gitt klare innpsill. 

– Jeg skal oppdatere informasjonen, og så må jeg bytte rekkefølge på noe og så skal jeg skrive noen setninger om nøkkelkompetansen min øverst, forklarer hun. 

Kurdistan har vært i Norge snart 20 år og har mye jobberfaring. Jobbene har hun fått ved å ta med CVen, gå inn døren til den arbeidsplassen hun ønsker å jobbe på og presenterer seg. Det har oftest ført til gode resultater. Hun har bygd opp en imponerende CV. Fra Kurdistan har hun frisørerfaring. I Norge har det vært butikkjobber, og kantine- og restauranterfaring har hun massevis av. Så topper hun det hele med i flere år å ha drevet egen restaurant. 

Nå er målet å få en jobb som bare er på dagtid. Datteren trenger naturligvis mamma etter skoletid. 

Den som ansetter Kurdistan behøver ikke å bekymre seg lærevilligheten hennes. – Da jeg skulle jobbe i grønnsakbutikk på Grønland måtte jeg fortest mulig lære meg alle tallkodene på de ulike varene. Da pugget jeg rett og slett. Jeg laget ark med navnet på grønnsakene og tilhørende tallkode, og datteren min “hørte” meg på kvelden, forteller Kurdistan. Dette førte selvsagt til at kassajobben gikk som en drøm etter bare noen få dager.  

Tatiana Stakhova fra Ukraina

Tatiana kommer strålende fornøyd inn i Frelsesarmeens lokaler på Grønland. I dag har det nettopp skjedd noe stort: Mannen hennes har fått jobb som maler, arbeidskontrakten er nettopp skrevet under. Dette gir selvsagt Tatiana en “boost” på veien for å oppnå det samme. 

Tatiana er flyktning fra Ukraina og ivrig etter å få seg jobb i Norge. Hun har koblet seg på tilbudet Frelsesarmeen gir og har nettopp hørt foredragene fra Randstad om ulike aspekter ved norsk arbeidsliv. Hun er klar på prioriteringene framover. 

– Det viktigste nå er å å lære seg norsk. Samtidig må jeg får oversatt diverse dokumenter, og ikke minst sette opp CV på norsk, forteller hun. 

Hun har bakgrunn fra skolesektoren i Ukraina og har jobbet med barn fra 7-10 år og 10-15-åringer. Det betyr at hun holder et øye med skolesektoren i Norge med tanke på jobb, men også er åpen for andre ting. Det viktigste er en jobb, for hun forstår at en jobb er veien til å lære språk og komme seg inn i det norske samfunnet. Vi krysser fingrene og ønsker lykke til. 

Syed Tahir Hussain

Syed Tahir Hussain er nok den med høyest kompetanse av alle som er til stede i Frelsesarmeens lokaler denne torsdagen. Han og kona er flyktninger fra Poltava i Ukraina. Der drev Syed eget firma. – Det å studere i Ukraina var billigere enn å studere i mange andre land. Mange søkte seg derfor til universitetene i landet før krigen. Mitt firma var bindeleddet mellom studenten og utdanningsinstitusjonen, forteller han. Firmaet hjalp studenter fra 43 land.

I tillegg til å ha vært leder i eget firma, har han en mastergrad i “business administration” og jobberfaring fra flere land; Pakistan, Arabiske Emirater og Ukraina. 

I dag står han og kona på ganske bar bakke i Norge. Leiligheten, bilen, pengene og firmaet ble igjen i Poltava. Etter en traumatisk flukt fra Ukraina med alt de kunne ta med i 4-5 bagger, kom de til Norge for kort tid siden. Nå gjelder det å stable på beina et nytt liv i landet vårt.

Norskundervisningen er godt i gang på Rosenhoff voksenopplæringssenter i Oslo. Samtidig er han opptatt av å lære seg systemet i Norge. Syed stiller derfor masse spørsmål til foredragsholderne fra Randstad Care. Hvordan kan han for eksempel komme seg rundt at han faktisk er overkvalifisert til mange jobber? Samtidig tenker han på hvilke muligheter som ligger foran han. Kanskje er det mulig å starte firma i Norge? 

Allerede nå er han full av takknemlighet og opptatt av hvilket bidrag han kan gi til det norske samfunnet. – Vi kom tomhendte, Norge har tatt i mot oss og tar seg av oss. Da må vi gi noe tilbake til Norge for den muligheten vi har fått. Norge er best, sier han. 

– Jeg er veldig glad i nesten alt som har med hav å gjøre, sier Jannicke Voss, bemanningsansvarlig på legeteamet i Randstad Care. Aller best liker hun seg på hytta på en øy på sørvest-landet, eller på et av fyrene man kan overnatte på langs norskekysten.

Det skal vi komme tilbake til. 

Men visste du at Randstad har et sosialt engasjement kalt Randstad With Heart? Dette er et engasjementet der den enkelte ansatte har en arbeidsdag i året som de kan bruke til å gjøre en sosial innsats. Jannicke brukte denne dagen til planlegging av strikkeinnsatsen for 2022. Hun og flere driver en strikkebutikk, der inntektene går til Barnekreftforeningen. Et prosjekt som går rett inn i Randstad With Heart-konseptet. 

strikking for veldedig formål

Jannicke har en storesøster. De to søstrene hadde lyst til å finne et felles prosjekt de kunne hygge seg med, et prosjekt som skulle være gøy og lystbetont.

– Vi tok utgangspunkt i hva vi var gode på, og landet raskt på at det skulle innebære strikking. Søsteren min jobber med innholdsproduksjon, og er god på markedsføring. Dermed var det lavterskel for oss å koble strikking og markedsføring sammen, forteller hun.

Butikken heter strekkstrikken.no og selger ferdigstrikkede plagg.

– Vi er tre stykker som strikker. Innimellom får vi også tilsendt plagg som noen har strikket, og som vi selger videre. I starten kjøpte vi garn selv, nå får vi veldig mye garn donert fra garnprodusenter og -butikker, forteller hun. De har også inngått et lite samarbeid med damen bak det kjempepopulære strikkemerket Petite Knit. Nå får de lov å strikke etter hennes design og selge plaggene.

Pengene de får inn doneres i sin helhet til Barnekreftforeningen. Pengene er øremerket forskning på behandling, og forebygging av senskader hos unge kreftpasienter. Tilsammen har butikken levert imponerende 150 000 kroner til Barnekreftforeningens arbeid siden starten i 2019. 

På jobben i Randstad Care sitter Jannicke som nevnt i legeteamet med ansvar for å formidle både lege- og psykologspesialister som kan fylle hullene ute i helse-Norge. Selv er hun sykepleier, med videreutdanning i psykiatri og med lang fartstid fra sikkerhetspsykiatrien.

hvorfor sykepleie og psykiatri?

– Drømmen var å bli jordmor, det var hovedgrunnen til at jeg begynte på sykepleierutdanningen. Gjennom studieårene endret drømmen seg, men jeg er veldig glad for at jeg har den utdanningen, forteller hun.  

– I tillegg visste jeg at sykepleien gir deg mange bein å stå på. Med grunnutdanningen på plass, kan man lese seg opp og vipps så kan man jobbe i et helt annet felt, uten å måtte “begynne helt på nytt”, påpeker hun. 

Interessen for rus og psykiatri kom gjennom praksisopphold i studietiden.

– Jeg fikk veldig mye innsikt i hva det vil si å være rusavhengig. Det vekket engasjementet hos meg. Samtidig ble jeg etter noen år sliten av å motivere rusavhengige til å trappe ned, noe som ikke er noen lett jobb. Dermed gikk turen videre til sikkerhetspsykiatrien på Dikemark.

Hun har en grunnleggende nysgjerrighet på folk som mange i samfunnet vårt foretrekker å ikke forholde seg til; for eksempel personer som begår tilsynelatende uprovoserte drap.

– Det er vanvittig lærerikt å møte menneskene bak handlingene, og overskriftene i media. Hvem er de menneskene som uten åpenbare foranledninger utøver alvorlig vold eller tar liv, og hvilken bakgrunn har de? Det rykker litt i sykepleierfoten når jeg leser disse sakene, for disse menneskene havner hos mine tidligere kolleger, forteller hun. 

Når hun i 2021 havnet i rekrutteringsbransjen, var det litt sånn “veien blir til mens vi går”. Hun trengte pause fra klinikken, kjente en som jobbet i Randstad og vipps var hun inne på en ny vei.

– Ingen i min familie jobber i helsevesenet. Alle jobber i markedsføring og reklame, og så litt rart på meg da jeg sa jeg ville bli sykepleier. Min far mente jeg ville passe bedre innen markedsføring, og nå er jeg faktisk inne på det sporet; jobben i Randstad Care er jo mye salg og markedsføring. 

andre perspektiver

Gjennom vikarbyråbransjen har Jannicke fått et nytt blikk på psykisk helsevern.

– Det er verdifullt å få et fugleperspektiv på organisering av psykisk helsevern i dette landet. Jeg føler at byråene er et godt supplement til helsevesenet, sier hun.

Nå er det på tide å komme tilbake til sjø og hav og ikke minst fyr. Jannicke vokste opp med mor og far og den nevnte storesøsteren i Kristiansand. Tett knytning til sjøen både hjemme og på hytta på en øy på Sørvestlandet, gjorde henne veldig begeistret for alt som har med sjø og hav å gjøre.

– Jeg liker å padle kajakk, kjøre båt, dykke etter blåskjell og østers, fiske og mye annet, forteller hun begeistret.

Langs kysten er en rekke nedlagte fyr pusset opp og leies nå ut til turister. Familien Voss har “en greie” med å leie fyr og reise på tur sammen. – Det er julegave i vår familie å gi hverandre fyrtur. For meg er det meditasjon og sitte på et fyr, og se ut over havet.

nye eventyr

I begynnelsen av februar neste år tar hun det et skritt videre: da mønstrer hun på seilskuta Christian Radich på Gran Canaria. Hun får fast grunn under føttene først en måned senere, da mønstrer hun av i Lisboa. Ved siden av Jannicke ombord, er det faste mannskaper og en gjeng med 50 ungdommer som har sine utfordringer i livet. Hun skal være en av to sykepleiere ombord under seilasen.

– Jeg gleder meg voldsomt til turen, men gruer meg også litt. Jeg har vært med på en sjarmøretappe med skoleskipet Sørlandet tidligere, men dette blir noe annet.

 – Hver dag er forskjellig, jeg lærer noe nytt hele tiden, forklarer hjemmesykepleier Carolina Garcia.

Randstad Care har mange oppdrag i hjemmesykepleien rundt omkring i kommunene. Problemet er at mange kandidater takker nei til disse oppdragene, uten at vi helt forstår hvorfor. Vi har spurt litt rundt omkring, men det har vært vanskelig å få svar. Men her kom altså svaret, i den forstand at det noen ser på som positivt, kan være negativt for andre. 

I motsetning til mange av våre vikarer, er Carolina Garcia trygg i hjemmesykepleieoppdragene. Hun liker nettopp det at det er en sammensatt jobb med mye variasjon. Carolina har derfor fått 10 prosent jobb i Randstad Care sentralt. Hun skal hjelpe  vikarene til å bli faglig trygge i de oppgavene man gjør i hjemmesykepleien. Det skal hun gjøre på flere måter: gjennom møter, gjennom skriftlig dokumentasjon og gjennom å svare på spørsmål dere sender på e-post. Målet? At flere takker ja til oppdrag i hjemmesykepleien.

usikre på oppdragene?

– Jeg tror at det er to grunner til at mange nøler, som kommer an på om man har prøvd å jobbe som hjemmesykepleier før eller ikke. Jeg tror at disse som ikke har allerede prøvd takker nei til det fordi de er redde. Det er veldig annerledes enn på sykehus for eksempel, der er det 100 folk som kan hjelpe deg. På den andre siden, disse som allerede har prøvd det, avviser det fordi noen steder får man masse oppgaver som egentlig ikke er sykepleier-oppgaver. Men dette er avhengig av hvor mange som er til stede på jobb og hvor mye ansvar man tar selv. Alle oss kan bidra til at sykepleiere blir bedre brukt.

Hun forteller at flere kommuner nå tester ut løsninger der man setter sammen ambulerende team med sykepleiere som løser sykepleieroppgaver i kommunen uavhengig av hvilken avdeling eller tjeneste brukeren hører til. 

Et ekstra poeng i denne sammenhengen er at vi i Randstad Care opplever også at noen sier nei takk til hjemmesykepleien fordi de ikke tør å kjøre bil, selv om de faktisk har førerkort. 

Carolina ler. Selv er hun helt trygg på bilkjøring, både i Norge og Spania. Men å trygge folk i bilen er ikke en del av hennes oppdrag. Har du førerkort, men er utrygg i bilen, kan vi hente inn en kjørelærer som hjelper deg i gang et par timer. Dermed er det bare å sette seg bak rattet. 

ikke et konkurransemenneske

Carolina vokste opp i en landsby ikke langt fra Madrid. Far er dataprogrammerer, mor jobbet i catering. Og så er det en to år yngre søster, som ikke følger i storesøsters fotspor, men skal bli lærer. 

Selv var Carolina en av dem som ikke visste helt hva hun skulle studere, for mulighetene var mange. Hun snuste litt på medisin, for hun er interessert i hvordan kroppen fungerer, kjemi og biologi var favorittfagene hennes.

– Men jeg liker ikke konkurranse. På studier i Spania er det ofte stor konkurranse. Med medisin eller farmasi visste jeg at det ville bli minst fem nye år med kamp om de beste karakterene. Det orket jeg ikke, forteller Carolina. Dermed ble det sykepleie. Hun er en av dem som liker å jobbe turnus .

– Jeg opplever det som jeg har stor frihet når jeg plutselig kan ha fri en dag midt i uken, smiler hun. 

Hun forklarer at i Spania settes man som sykepleier opp på en liste. Plassen den enkelte får er avhengig av erfaring, utdanning osv. Og så er det opp til arbeidsgiver. De plukker dem de vil ha, og tilbyr to uker her, 33 prosent der. Etter hvert som man bygger seg opp, kan man se en fast jobb i det fjerne. Men det kan ta tid.

– Alt dette gjør at det å komme i gang med et liv, med alt det innebærer, tar tid i Spania, sier Carolina. 

tryggere i norge

Carolina hadde faktisk 100 prosent jobb i Spania og var godt fornøyd med det. Men hun hadde en drøm om å jobbe i utlandet. Den ga hun ikke slipp på. Første land på prioriteringslisten var Storbritannia. Men ettersom hun sjekket mulighetene der, opplevde hun at det hele var ganske usikkert, fordi hun måtte ordne alt selv.

– Jeg følte meg mye tryggere med å komme til Norge siden vikarbyrået ordnet papirer, jobb, bolig og alt for meg, sier hun.

Carolina ankom Norge på selveste søndag 17. mai 2020. Først var det karantene i Oslo. 4. juni var første arbeidsdag, eller rettere sagt første kveldsvakt, på medisinsk sengepost på Kongsvinger sykehus. 

– Første dagen opplevde jeg at etter noen timer skjønte jeg ikke noe mer. Det til tross for at det var en colombianer som lærte meg opp og forklarte ting på spansk. Jeg gikk hjem og gråt masse. 

Mandagen etterpå var alt allerede mye bedre, husker hun. Nå har hun kontroll på det meste. Det eneste noen dialekter, det kan fortsatt være litt vanskelig.

Etter tre måneder på Kongsvinger, gikk ferden videre til Sandvika og hjemmesykepleiejobb. 

– Jeg liker å jobbe med andre, men liker også å vite at jeg kan fikse tingene på egenhånd. Det gir selvtillit, sier Carolina. 

overrasket over naturen

– Naturen var det jeg ble mest overrasket over. Her elsker jeg å være mest mulig ute på tur. I Spania var jeg aldri så opptatt av naturen, sier hun. 

Den største opplevelsen i Norge hittil var ute på Tinnsjøen i Austbygdi i Telemark. 

– Det var en overskyet dag, alle skyer og fjellet ble reflektert i vannet. Man kunne se verden under føttene, forteller hun fasinert. I Asker der hun bor, har hun omfavnet norsk friluftsliv i den grad at hun har egen kajakk. Med den padler hun ut til øyene i fjorden mellom Asker og Sandvika. Hun elsker også å grille på stranda. At det er sol nesten døgnet rundt? Ikke noe problem, norsk sommer er veldig bra.

Kanskje forklaringen på at hun er mer opptatt av naturen i Norge enn i Spania, er knyttet til det hun sier hun savner fra Spania. 

– Jeg savner “livet”. I Spania er det 100 filmer å se, 1000 restauranter å spise på, massevis av venner å treffe. Der kan jeg sitte ute og drikke øl med venner en hel kveld. Her i Norge blir det altfor dyrt. 

betalt utdanning

Carolina er typen som alltid er på jakt etter nye utfordringer. Kommer hun dit at hun kan jobben ut og inn, da er den ikke spennende nok lenger. Derfor er hun nå i gang med intensivsykepleierutdanning.

– Når jeg ikke lenger opplever situasjoner der jeg lurer på hvordan jeg skal utføre en oppgave er det på tide å finne på noe nytt. Derfor satser jeg nå på  intensivsykepleie.

Randstad Care betaler for utdanningen hennes, mot at hun binder seg til byrået i ett år etter  at hun er ferdig utdannet. Det skal hun være i løpet av høsten, hvis alt går etter planen.  

Det var faktisk muligheten til å få videreutvikling som gjorde at hun i dag jobber i Randstad Care. Andre byråer hun tidligere jobber med, tilbød ikke slike muligheter. Hun opplever også Randstad Care bedre både fordi de har oppdrag også i sentrale strøk og lengre oppdrag. 

– Jeg opplever at dere leverer den beste totalpakken til meg som sykepleiervikar, sier hun. 

En siste ting: vil du stille Carolina spørsmål om jobb i hjemmesykepleien sender du e-post til carolina.garcia@randstad.no. Hun lover å svare i løpet av en uke

– Noen ganger ser vi på nyheter at det er dårlig at Norge stjeler sykepleiere fra andre land. Venner av oss har vært arbeidsledige 7-8 måneder i Spania. Vi foretrekker å jobbe i Norge framfor å være arbeidsledig i Spania, understreker Nerea og Charles.

– Det er nesten umulig å få fast jobb i Spania som nyutdannet sykepleier. Systemet er sånn at de uten erfaring får jobb noen timer et sted eller seks dager i måneden på et annet sted. Det er eksempler på sykepleiere som har kontrakt på en time i uka. Det tar mange år før man får fast stilling, sier Charles om arbeidsforholdene for nyutdannede sykepleiere i hjemlandet. 

Jeg sitter med Nerea Cristóbal Bayo og Charles Ramsés Sánchez Santana på skjermen foran meg. De har tatt seg tid til en prat en ettermiddag før de begge skal på jobb i eldreomsorgen i Fitjar på Vestlandet. Nerea jobber på Fitjar Bu- og behandlingssenter, som ha 25 pasienter. Charles jobber både på Bu- og behandlingssenteret og i hjemmetjenesten. Bygda har 40 hjemmeboende eldre som følges opp av hjemmesykepleien.  

Fitjar ligger på øya Stord. De litt over 3000 innbyggerne har Bergen litt nordover, Haugesund litt sørover og Stavanger enda litt lenger sør for Haugesund igjen. Fitjar er plassert midt i øyriket på Vestlandet med andre ord. 

gratis ferje overrasket

Nerea vokste opp i en stor, i norsk målestokk, by rett utenfor Madrid. Charles hadde sine barndomssko godt plantet i selve storbyen Madrid. Det er altså mange sjumilsskritt fra deres liv i Spania til vestlandsbygda Fitjar med tilsammen 65 pasienter i eldreomsorgen. Men de ser bare fordeler. 

– Det er kort avstand til Bergen og kort avstand til Haugesund. På andre siden av øya er det en by, Leirvik, med 20 000 innbyggere, så vi kan komme ganske lett til storby, er de begge enige om. Bil har de ikke, men det går både buss og ferje. Fordelen med disse transportmidlene er at de er miljøvennlige. Med stor begeistring forteller de om da de oppdaget en stor fordel med ferja.

– Den er gratis når det er bare oss og ingen bil! 

avlyser myte om kalde nordmenn

– Vi ville prøve å bo på et lite sted. Det er lettere i begynnelsen for alt er roligere på Fitjar, også på jobb, og når man er ny med språket er det bedre, sier de. 

Jeg legger raskt merke til at Charles bruker “ikkje” når han snakker. – Det var litt språkutfordringer i starten, på grunn av dialekten. Vi har lært oss ord som “nokon, mykje, ikkje, eter, havregraut, utgong, mange gonger”. Fitjar-dialekten når folk er 80 år er vanskelig, innrømmer han. Jeg kan forsikre at selv for en innfødt nordmann kan det noen ganger være vanskelig å forstå eldre mennesker som hele livet har bodd på et sted med en særegen dialekt. 

For Nerea som bare jobber på sykehjemmet er det lettere å integrere seg når hun hele tiden har  mange kolleger og pasienter rundt seg. For Charles, som både jobber sammen med kolleger på sykehjemmet og alene i hjemmetjenesten, er det litt vanskeligere. Men begge fullroser hjelpen de får fra kolleger på jobb og folk de treffer generelt. 

– Første dagen på jobb var helt fantastisk. Vi tenker på nordmenn som personer som er kalde, holder avstand og ikke er så sosiale. Men når jeg kom på jobb var alle veldig åpne, hjelpsomme, alle snakket med meg, forteller han. Dermed er altså myten om oss kalde og usosiale nordmenn slått sprekker i.

De fullroser også systemet hos Randstad med tilganger på prosedyreverktøy for eksempel, der man selv kan lese seg opp på ulike sykepleierutiner og sjekke faglige ting man er usikker på.

– I Spania har vi for eksempel ikke ståheis, så det måtte vi sjekke ut hvordan fungerer. 

forferdelig kaffe

Er det da ingenting de ikke er fornøyd med i Norge? Jo, en ting: matutvalget. Erfaringen deres er at fisken er god, det er stort utvalg av kaker, godt utvalg i godteri, og mye ferdigmat.

–  Nordmenn spiser veldig mye ferdigmat. Hvor er godt kjøtt og ulike typer frukt? Olivenolje fikk vi tak i på Rema 1000, den var spansk, men hadde ikke særlig god kvalitet.

Dessuten er norsk kaffe helt forferdelig, innrømmer de.

krevende sykepleiereutdanning i Spania

Nerea og Charles møtte hverandre under sykepleierutdanningen i Spania.

– Jeg visste at jeg vil jobbe som helsepersonell, da ville jeg få god mulighet til å hjelpe mennesker og det er stor behov for folk med slik utdanning over hele Europa. Men jeg visste ikke om jeg skulle bli lege, sykepleier eller psykolog, sier Nerea. Charles forklarer systemet nærmere: karakterene fra videregående og en ekstra eksamen man må ta avgjør hvilke studie man kommer inn på og på hvilket universitet. Å studere sykepleie i Spania er ganske krevende.  Du må ha 12,5 av 14 poeng for i det hele tatt å komme inn på studiet.

Hvis du senere skulle ønske deg en videreutdanning og spesialkompetanse på et felt, må du ta en eksamen til og deretter være med i konkurransen om studieplassene. Spesialsykepleiere får ofte ikke uttelling for spesialkompetansen, de jobber likevel på en vanlig sykehusavdeling. Når vi legger til at i spansk helsevesen har hver sykepleier mange flere pasienter enn i norsk helsevesen og at lønnen er dårligere, forstår vi at Nerea og Charles allerede på utdanningen bestemte seg for at de etterhvert ville teste jobblivet utenfor Spania.

lettere å få godkjenning i Norge

Tidligere har Charles bodd i USA, Puerto Rico og Den dominikanske republikk og er vant til å reise rundt. For Nerea er det annerledes, hun har bodd samme sted hele tiden. Når de ville ut i verden som sykepleiere, var det flere grunner til at valget falt på Norge.

– Det er mindre papirarbeid og lettere å få godkjenning som sykepleier når man holder seg innenfor EU/EØS-området. Vi vurderte også USA og Canada, men da blir det vanskeligere med papirarbeid og det kan ta lang tid å få godkjenning som sykepleier. 

De berømmer også begge to selskapet Global working, som lærer de spanske sykepleierne norsk og gir dem kunnskap om Norge og forberede dem på arbeidslivet her i landet. Det gjorde det mye enklere å få oppfylt drømmen om utenlandsjobb.

langt til fjellet

Hva har de så gjort den tiden de har vært i Fitjar? 

– Vi har vært i Bergen, der besøkte vi Fløyen, Bergen akvarium, Bryggen, og møtte noen kolleger fra Randstad Care og snakket om forskjeller i helsetjenesten der vi jobber, forteller de. 

I Fitjar har de gått på tur, spist norsk mat på Fitjar hotell og prøvd seg på en fjelltur. Det gikk ikke helt etter boka. – Vi gikk av gårde, men da vi så framover, så vi hvor lang vei det var og bestemte oss for å komme tilbake en annen dag, forteller Charles. 

På planen framover står videre utforsking av Fitjar. – Vi må finne ut hvor treningssenteret er. Dessuten er det en kino i Fitjar, men vi har ikke funnet ut hvor den er. 

Språkkafé finnes og dit skal de for å trene norsken sin. Ny fjelltur er selvsagt også på gang, med mat i sekken og mulighet til å være borte hele dagen. Og så er det testing av kajakkpadling til sommeren.

For Nerea og Charles blir livet i Fitjar ikke kjedelig, i alle fall ikke med det første.

Hammerfest kommune har toppet laget som hjelper innbyggerne med hjerteproblemer. Via Randstad Care har kommunen sikret seg Spanias beste kardiolog. I turnus to uker på og to uker av, er han på plass på sykehuset for å hjelpe hammerfestinger med dårlig hjerte.

Når han ikke er i Hammerfest er han hjemme i Benidorm, som mange nordmenn kjenner som ferieparadis. For Luis Gonzales er pendlingen mellom turist-pregede Benidorm og rolige Hammerfest perfekt.

Det var i 2021 at han ble kåret til Spanias beste kardiolog. Han gjør det raskt klart at dette ikke er en tradisjonell medisinsk pris. – Jeg har ikke forsket meg fram til ny kunnskap på kardiologifeltet eller tilsvarende, sier han.

Den ene faktoren som gjorde at Luis kom øverst på pallen var pasientene hans. De ble nemlig spurt om hvor fornøyd de var med den behandlingen de fikk. Fra dem fikk han full score. – Den andre grunnen til at jeg fikk prisen er min aktivitet i sosiale medier, der jeg skriver artikler om kardiologiske temaer.

Utfordringer i Spania

Han opplevde et spansk helsevesen der han stadig fikk mindre tid med pasientene. Dermed rakk han ikke å forklare det som egentlig er kompliserte medisinske tilstander. Pasientene satt igjen med spørsmål han ikke rakk å svare på. Kunnskapen måtte formidles via andre kanaler. Og hva er da bedre enn å ta i bruk sosiale medier? 

På Facebook og Instagram driver han i dag kontoer under navnet “@luislopezcardiologo”. Der kan både pasientene hans og alle andre få innsikt i og kunnskap om problemer i hjerte- og karsystemet vårt. Følger du kontoene, får du også mange gode tips og råd om hva du kan gjøre for å ta vare på hjerte ditt. 

For Luis gikk veien til Norge via Sverige. Faren hans i Spania drev business og reiste rundt i verden. Det innebar at han fikk kontakter i ulike land. En god venn bodde i Sverige. Luis sin far tok med familien på sommerbesøk dit. Da Luis som lege ville spesialisere seg i kardiologi, var det farens venn som foreslo at han skulle ta spesialiseringen i Sverige. Selv hadde Luis lyst til å reise ut. – Jeg hadde en drøm om å oppleve en annen kultur, lære et annet språk og se andre systemer i helsesektoren, sier han. Sverige, og Norge, er langt fremme på kardiologi, og da ble det i 1999 spesialisering i Sverige. 

Språkproblemer

Den første tiden i Sverige var krevende. – Det var hardt i begynnelsen, jeg tror jeg studerte svensk 12 timer i døgnet de første ni månedene, beskriver han. 

Etterhvert satt språket og spesialiseringen kom på plass. Det ble opphold på store og anerkjente svenske sykehus og studiesteder, blant annet Sahlgrenska i Gøteborg og Karolinska i Stockholm. Alt gikk bra, men over tid var Luis ikke helt fornøyd med utviklingen i det svenske helsesystemet. – Jeg opplevde etterhvert at helsesystemet ble mer presset, det var stor belastning og mye køer. Arbeidsmiljøet var heller ikke det beste. Han hadde en sykepleiervenn som anbefalte Norge og Randstad Care. Og så ble det sånn. 

Hans møte med Norge ble turistparadiset Lofoten. Deretter ble Nordkapp krysset av på listen, før han kom til Hammerfest. Nå er det to uker i Hammerfest og to uker i Benidorm, der han bor med familien. Denne “turnusen” trives han veldig godt med. 

Han forteller at kona hans driver business i Spania. Dermed har det vært vanskelig for henne å være med mannen først til Sverige og senere til Norge. Men det har fungert fint at hun har “holdt fortet” i Benidorm, mens han har pendlet mellom Hammerfest og hjembyen på Solkysten i Spania. 

Likebehandling

– Nå har jeg en fot innenfor i Skandinavia. Jeg har investert mye i å lære meg språket og blitt kjent med land og kultur, så nå ønsker jeg å utnytte dette til fulle, sier han. 

Og han er veldig begeistret for Skandinavia og Norge. – Norge er et veldig demokratisk land. Alle har de samme rettighetene. I helsevesenet har alle tilgang til behandling og god pleie. Det er ikke noe hierarki, jeg kan drikke kaffe med sjefen og vi snakker sammen som om vi var på samme nivå, forteller han. 

I Spania er det et omfattende hierarki i helsevesenet, der det er mange nivåer oppover i systemene som skaper hindringer.

Dermed ser Luis for seg at han skal fortsette å bruke ekspertisen sin både i Norge og Spania.  Han er veldig glad i å reise, og opplever Randstad Care som en seriøs samarbeidspartner. Da kan Hammerfest kommune og hammerfestingene glede seg over at den spanske prisvinneren blir med på laget i årene som kommer også.

 – I Spania er lett å skaffe folk du kan gjøre ting med, men vanskelig å skaffe virkelig gode venner. Når man først greier å bli venn med en nordmann, så er man innenfor på en helt annen måte enn i Spania, sier Ramon Garcia, rekrutterer og ansvarlig for prosjektet der Randstad Care henter spanske sykepleiere til Norge.

Ramon har gått løypa tidligere, for å si det med et norsk uttrykk. Han kom nemlig til Norge på samme måte som våre spanske vikarer gjør i dag: gjennom vårt samarbeidende byrå i Spania, Global working. Han tok sykepleierutdannelsen sin på  Universidad de Zaragoza i Spania, var ferdig i sommer 2019 og jobbet etterpå både på operasjonsavdeling og på akuttavdeling på sykehus. 

hvorfor sykepleieryrket?

– Jeg er interessert i menneskekroppen, anatomi, fysiologi. Dessuten liker jeg å jobbe med  mennesker og hjelpe dem, forklarer Ramon.

Allerede på tredje året i sykepleiestudiet bestemte han at han ville til Norge. Norge valgte han av flere grunner.

– Jeg hadde venner som var konkurranseløpere i langrenn. De trente i Norge hver vinter. Derfor har jeg alltid hørt om Norge. 

Ramon er nemlig født i Aisa, en liten landsby nord i Spania, i fjellområdene opp mot grensen til Frankrike. Der ble han “født med ski på bena”. Der er det snø, masse snø. – Jeg kjørte på ski fra jeg var liten gutt. Jeg kan rett og slett ikke bo et sted der det ikke er mulig å stå på ski, forteller han. 

I tillegg forstod han at det var gode muligheter for sykepleiere i Norge. Dermed ble bagasjen gjort klar: først ble skiene pakket, deretter fiolinen. Ramon er nemlig en habil fiolinspiller, etter å ha spilt siden han var seks år. Likevel må han se seg slått av søsteren, som nå som 18-åring er på god vei til å bli profesjonell cellist. 

fra Spania til Rjukan

Første oppdrag i Norge var på Rjukan, hos en dame som hadde multippel sklerose. Der ankom han 15. desember. Første juledag, som er den store julefeiredagen i Spania, ble feiret med skitur opp og ned på Gaustatoppen. Deretter fortsatte ferden til Hallingdal, nærmere bestemt i hjemmesykepleien i Gol, der han var stasjonert fra januar til juni 2020.  – Det trivdes jeg godt med. På dagen kjørte jeg rundt og hjalp både eldre og yngre med forskjellige helseproblemer. I fritiden var det gode muligheter til å være ute i naturen og veldig fine skimuligheter på vinteren. Gol har eget skianlegg, og kort vei til større anlegg i Hemsedal og Geilo.

Hvordan opplevde han sykepleierlivet i Norge? 

– Jeg var overrasket over at det var mindre å gjøre i Norge. Dermed fikk jeg tid til å tenke på helheten rundt pasienten, også det som ikke var knyttet til det kliniske. Den delen av meg fikk jeg ikke utviklet som sykepleier i Spania på grunn av dårlig tid, der ble alt bare ble klinisk, sier han.

Etter et halvt år i Hallingdal gikk ferden til “sydligere strøk”. Til Nesbru og Solgården bo- og omsorgssenter. Der fikk han med seg pandemien inkludert sju uker på Covid 19-avdeling. Men så var det også slutt. Det var på tide og ta et skritt videre, og det skrittet gikk inn i rekrutterings- og bemanningsbransjen. 

nye muligheter i bemanningsbransjen

Ramon er alltid på jakt etter nye muligheter, alltid på jakt etter å bli bedre. Han brant inne med mange ideer rundt koblingen mellom Spania og Norge på sykepleiersiden. Han trengte et byrå som ville la han utvikle ideene sine videre. Valget falt på Randstad Care, der han nå sitter på kontor og har tittel “rekrutterer”, men har også ansvar for vårt samarbeid med Spania. Der rekrutterer han spanske, og andre, sykepleiere via et etterhvert stort nettverk, sosiale medier, Linkedin osv. Som spansk sykepleier i Norge opprettet han en instagram-konto som i dag har 6000 følgere. 

Savner du å være sykepleier med pasientkontakt? 

– Ja og nei. Jeg likte godt å ha pasientkontakt og hjelpe folk, men å hjelpe folk gjør jeg også nå. Jeg savner ikke turnusjobbingen og det å ikke kunne planlegge framover. Som sykepleiere fikk jeg jobbe mer fysisk, men ofte var det de samme problemene som skulle løses. I Randstad-jobben får jeg mer varierte utfordringer og mer mulighet til å utvikle egne ideer, forteller han.

Hva overrasket deg med Norge? 

– Jeg var nok overrasket over at det var så vanskelig å skaffe relasjoner til nordmenn. Jeg er sosial og det var vanskelig å komme i kontakt med folk med noe dårligere språknivå. I Spania er det lettere å invitere folk til å være med på ting. Nordmenn kan ikke bare bli med på ting, de må alltid tenke seg om først, sier han. 

gode opplevelser i Norge

– Jeg flyttet til Norge til 15. desember uten familie, og var altså på Rjukan med ansvar for en dame med multippel sklerose da julen kom. Jeg ble invitert til julemiddag hos familien til pasienten. Hele familien, som jeg ikke kjente, var der. Jeg kom pent kledd. Første overraskelse var at jeg måtte ta av skoene. Heldigvis hadde jeg nye sokker. Hele familien tok meg i mot. Blant dem var det en jente på 20-21 år. Jeg gjør det vi gjør i Spania for å hilse, kysser henne på hvert kinn. Hun stivner til. Jeg skjønner at jeg nå er ute å kjøre, griper moren, kysser henne også på begge kinn og sier det er sånn vi hilser i Spania. Da hadde jeg brutt isen. Så bar det in til ribbe, molter, riskrem; mat jeg aldri hadde spist og akevitt som jeg aldri hadde drukket.

Nå er det blitt flere julefeiringer her i landet. Han er også veldig glad i å lage mat. Foreldrene har fått servert ribbe, men den ble ikke helt som i Norge, påpeker han selv. Forklaringen kan nok være at ribben var kjøpt i Spania og ikke i Norge. Kanskje blir det norsk ribbe i kofferten neste gang?