Kategori: helse

på jakt etter læring.

 – Hver dag er forskjellig, jeg lærer noe nytt hele tiden, forklarer hjemmesykepleier Carolina Garcia.

Randstad Care har mange oppdrag i hjemmesykepleien rundt omkring i kommunene. Problemet er at mange kandidater takker nei til disse oppdragene, uten at vi helt forstår hvorfor. Vi har spurt litt rundt omkring, men det har vært vanskelig å få svar. Men her kom altså svaret, i den forstand at det noen ser på som positivt, kan være negativt for andre. 

I motsetning til mange av våre vikarer, er Carolina Garcia trygg i hjemmesykepleieoppdragene. Hun liker nettopp det at det er en sammensatt jobb med mye variasjon. Carolina har derfor fått 10 prosent jobb i Randstad Care sentralt. Hun skal hjelpe  vikarene til å bli faglig trygge i de oppgavene man gjør i hjemmesykepleien. Det skal hun gjøre på flere måter: gjennom møter, gjennom skriftlig dokumentasjon og gjennom å svare på spørsmål dere sender på e-post. Målet? At flere takker ja til oppdrag i hjemmesykepleien.

usikre på oppdragene?

– Jeg tror at det er to grunner til at mange nøler, som kommer an på om man har prøvd å jobbe som hjemmesykepleier før eller ikke. Jeg tror at disse som ikke har allerede prøvd takker nei til det fordi de er redde. Det er veldig annerledes enn på sykehus for eksempel, der er det 100 folk som kan hjelpe deg. På den andre siden, disse som allerede har prøvd det, avviser det fordi noen steder får man masse oppgaver som egentlig ikke er sykepleier-oppgaver. Men dette er avhengig av hvor mange som er til stede på jobb og hvor mye ansvar man tar selv. Alle oss kan bidra til at sykepleiere blir bedre brukt.

Hun forteller at flere kommuner nå tester ut løsninger der man setter sammen ambulerende team med sykepleiere som løser sykepleieroppgaver i kommunen uavhengig av hvilken avdeling eller tjeneste brukeren hører til. 

Et ekstra poeng i denne sammenhengen er at vi i Randstad Care opplever også at noen sier nei takk til hjemmesykepleien fordi de ikke tør å kjøre bil, selv om de faktisk har førerkort. 

Carolina ler. Selv er hun helt trygg på bilkjøring, både i Norge og Spania. Men å trygge folk i bilen er ikke en del av hennes oppdrag. Har du førerkort, men er utrygg i bilen, kan vi hente inn en kjørelærer som hjelper deg i gang et par timer. Dermed er det bare å sette seg bak rattet. 

ikke et konkurransemenneske

Carolina vokste opp i en landsby ikke langt fra Madrid. Far er dataprogrammerer, mor jobbet i catering. Og så er det en to år yngre søster, som ikke følger i storesøsters fotspor, men skal bli lærer. 

Selv var Carolina en av dem som ikke visste helt hva hun skulle studere, for mulighetene var mange. Hun snuste litt på medisin, for hun er interessert i hvordan kroppen fungerer, kjemi og biologi var favorittfagene hennes.

– Men jeg liker ikke konkurranse. På studier i Spania er det ofte stor konkurranse. Med medisin eller farmasi visste jeg at det ville bli minst fem nye år med kamp om de beste karakterene. Det orket jeg ikke, forteller Carolina. Dermed ble det sykepleie. Hun er en av dem som liker å jobbe turnus .

– Jeg opplever det som jeg har stor frihet når jeg plutselig kan ha fri en dag midt i uken, smiler hun. 

Hun forklarer at i Spania settes man som sykepleier opp på en liste. Plassen den enkelte får er avhengig av erfaring, utdanning osv. Og så er det opp til arbeidsgiver. De plukker dem de vil ha, og tilbyr to uker her, 33 prosent der. Etter hvert som man bygger seg opp, kan man se en fast jobb i det fjerne. Men det kan ta tid.

– Alt dette gjør at det å komme i gang med et liv, med alt det innebærer, tar tid i Spania, sier Carolina. 

tryggere i norge

Carolina hadde faktisk 100 prosent jobb i Spania og var godt fornøyd med det. Men hun hadde en drøm om å jobbe i utlandet. Den ga hun ikke slipp på. Første land på prioriteringslisten var Storbritannia. Men ettersom hun sjekket mulighetene der, opplevde hun at det hele var ganske usikkert, fordi hun måtte ordne alt selv.

– Jeg følte meg mye tryggere med å komme til Norge siden vikarbyrået ordnet papirer, jobb, bolig og alt for meg, sier hun.

Carolina ankom Norge på selveste søndag 17. mai 2020. Først var det karantene i Oslo. 4. juni var første arbeidsdag, eller rettere sagt første kveldsvakt, på medisinsk sengepost på Kongsvinger sykehus. 

– Første dagen opplevde jeg at etter noen timer skjønte jeg ikke noe mer. Det til tross for at det var en colombianer som lærte meg opp og forklarte ting på spansk. Jeg gikk hjem og gråt masse. 

Mandagen etterpå var alt allerede mye bedre, husker hun. Nå har hun kontroll på det meste. Det eneste noen dialekter, det kan fortsatt være litt vanskelig.

Etter tre måneder på Kongsvinger, gikk ferden videre til Sandvika og hjemmesykepleiejobb. 

– Jeg liker å jobbe med andre, men liker også å vite at jeg kan fikse tingene på egenhånd. Det gir selvtillit, sier Carolina. 

overrasket over naturen

– Naturen var det jeg ble mest overrasket over. Her elsker jeg å være mest mulig ute på tur. I Spania var jeg aldri så opptatt av naturen, sier hun. 

Den største opplevelsen i Norge hittil var ute på Tinnsjøen i Austbygdi i Telemark. 

– Det var en overskyet dag, alle skyer og fjellet ble reflektert i vannet. Man kunne se verden under føttene, forteller hun fasinert. I Asker der hun bor, har hun omfavnet norsk friluftsliv i den grad at hun har egen kajakk. Med den padler hun ut til øyene i fjorden mellom Asker og Sandvika. Hun elsker også å grille på stranda. At det er sol nesten døgnet rundt? Ikke noe problem, norsk sommer er veldig bra.

Kanskje forklaringen på at hun er mer opptatt av naturen i Norge enn i Spania, er knyttet til det hun sier hun savner fra Spania. 

– Jeg savner “livet”. I Spania er det 100 filmer å se, 1000 restauranter å spise på, massevis av venner å treffe. Der kan jeg sitte ute og drikke øl med venner en hel kveld. Her i Norge blir det altfor dyrt. 

betalt utdanning

Carolina er typen som alltid er på jakt etter nye utfordringer. Kommer hun dit at hun kan jobben ut og inn, da er den ikke spennende nok lenger. Derfor er hun nå i gang med intensivsykepleierutdanning.

– Når jeg ikke lenger opplever situasjoner der jeg lurer på hvordan jeg skal utføre en oppgave er det på tide å finne på noe nytt. Derfor satser jeg nå på  intensivsykepleie.

Randstad Care betaler for utdanningen hennes, mot at hun binder seg til byrået i ett år etter  at hun er ferdig utdannet. Det skal hun være i løpet av høsten, hvis alt går etter planen.  

Det var faktisk muligheten til å få videreutvikling som gjorde at hun i dag jobber i Randstad Care. Andre byråer hun tidligere jobber med, tilbød ikke slike muligheter. Hun opplever også Randstad Care bedre både fordi de har oppdrag også i sentrale strøk og lengre oppdrag. 

– Jeg opplever at dere leverer den beste totalpakken til meg som sykepleiervikar, sier hun. 

En siste ting: vil du stille Carolina spørsmål om jobb i hjemmesykepleien sender du e-post til carolina.garcia@randstad.no. Hun lover å svare i løpet av en uke

fra sykepleier i Spania til bemanningsbransjen i Norge

 – I Spania er lett å skaffe folk du kan gjøre ting med, men vanskelig å skaffe virkelig gode venner. Når man først greier å bli venn med en nordmann, så er man innenfor på en helt annen måte enn i Spania, sier Ramon Garcia, rekrutterer og ansvarlig for prosjektet der Randstad Care henter spanske sykepleiere til Norge.

Ramon har gått løypa tidligere, for å si det med et norsk uttrykk. Han kom nemlig til Norge på samme måte som våre spanske vikarer gjør i dag: gjennom vårt samarbeidende byrå i Spania, Global working. Han tok sykepleierutdannelsen sin på  Universidad de Zaragoza i Spania, var ferdig i sommer 2019 og jobbet etterpå både på operasjonsavdeling og på akuttavdeling på sykehus. 

hvorfor sykepleieryrket?

– Jeg er interessert i menneskekroppen, anatomi, fysiologi. Dessuten liker jeg å jobbe med  mennesker og hjelpe dem, forklarer Ramon.

Allerede på tredje året i sykepleiestudiet bestemte han at han ville til Norge. Norge valgte han av flere grunner.

– Jeg hadde venner som var konkurranseløpere i langrenn. De trente i Norge hver vinter. Derfor har jeg alltid hørt om Norge. 

Ramon er nemlig født i Aisa, en liten landsby nord i Spania, i fjellområdene opp mot grensen til Frankrike. Der ble han “født med ski på bena”. Der er det snø, masse snø. – Jeg kjørte på ski fra jeg var liten gutt. Jeg kan rett og slett ikke bo et sted der det ikke er mulig å stå på ski, forteller han. 

I tillegg forstod han at det var gode muligheter for sykepleiere i Norge. Dermed ble bagasjen gjort klar: først ble skiene pakket, deretter fiolinen. Ramon er nemlig en habil fiolinspiller, etter å ha spilt siden han var seks år. Likevel må han se seg slått av søsteren, som nå som 18-åring er på god vei til å bli profesjonell cellist. 

fra Spania til Rjukan

Første oppdrag i Norge var på Rjukan, hos en dame som hadde multippel sklerose. Der ankom han 15. desember. Første juledag, som er den store julefeiredagen i Spania, ble feiret med skitur opp og ned på Gaustatoppen. Deretter fortsatte ferden til Hallingdal, nærmere bestemt i hjemmesykepleien i Gol, der han var stasjonert fra januar til juni 2020.  – Det trivdes jeg godt med. På dagen kjørte jeg rundt og hjalp både eldre og yngre med forskjellige helseproblemer. I fritiden var det gode muligheter til å være ute i naturen og veldig fine skimuligheter på vinteren. Gol har eget skianlegg, og kort vei til større anlegg i Hemsedal og Geilo.

 

Hvordan opplevde han sykepleierlivet i Norge? 

– Jeg var overrasket over at det var mindre å gjøre i Norge. Dermed fikk jeg tid til å tenke på helheten rundt pasienten, også det som ikke var knyttet til det kliniske. Den delen av meg fikk jeg ikke utviklet som sykepleier i Spania på grunn av dårlig tid, der ble alt bare ble klinisk, sier han.

Etter et halvt år i Hallingdal gikk ferden til “sydligere strøk”. Til Nesbru og Solgården bo- og omsorgssenter. Der fikk han med seg pandemien inkludert sju uker på Covid 19-avdeling. Men så var det også slutt. Det var på tide og ta et skritt videre, og det skrittet gikk inn i rekrutterings- og bemanningsbransjen. 

nye muligheter i bemanningsbransjen

Ramon er alltid på jakt etter nye muligheter, alltid på jakt etter å bli bedre. Han brant inne med mange ideer rundt koblingen mellom Spania og Norge på sykepleiersiden. Han trengte et byrå som ville la han utvikle ideene sine videre. Valget falt på Randstad Care, der han nå sitter på kontor og har tittel “rekrutterer”, men har også ansvar for vårt samarbeid med Spania. Der rekrutterer han spanske, og andre, sykepleiere via et etterhvert stort nettverk, sosiale medier, Linkedin osv. Som spansk sykepleier i Norge opprettet han en instagram-konto som i dag har 6000 følgere. 

Savner du å være sykepleier med pasientkontakt? 

– Ja og nei. Jeg likte godt å ha pasientkontakt og hjelpe folk, men å hjelpe folk gjør jeg også nå. Jeg savner ikke turnusjobbingen og det å ikke kunne planlegge framover. Som sykepleiere fikk jeg jobbe mer fysisk, men ofte var det de samme problemene som skulle løses. I Randstad-jobben får jeg mer varierte utfordringer og mer mulighet til å utvikle egne ideer, forteller han.

Hva overrasket deg med Norge? 

– Jeg var nok overrasket over at det var så vanskelig å skaffe relasjoner til nordmenn. Jeg er sosial og det var vanskelig å komme i kontakt med folk med noe dårligere språknivå. I Spania er det lettere å invitere folk til å være med på ting. Nordmenn kan ikke bare bli med på ting, de må alltid tenke seg om først, sier han. 

gode opplevelser i Norge

– Jeg flyttet til Norge til 15. desember uten familie, og var altså på Rjukan med ansvar for en dame med multippel sklerose da julen kom. Jeg ble invitert til julemiddag hos familien til pasienten. Hele familien, som jeg ikke kjente, var der. Jeg kom pent kledd. Første overraskelse var at jeg måtte ta av skoene. Heldigvis hadde jeg nye sokker. Hele familien tok meg i mot. Blant dem var det en jente på 20-21 år. Jeg gjør det vi gjør i Spania for å hilse, kysser henne på hvert kinn. Hun stivner til. Jeg skjønner at jeg nå er ute å kjøre, griper moren, kysser henne også på begge kinn og sier det er sånn vi hilser i Spania. Da hadde jeg brutt isen. Så bar det in til ribbe, molter, riskrem; mat jeg aldri hadde spist og akevitt som jeg aldri hadde drukket.

Nå er det blitt flere julefeiringer her i landet. Han er også veldig glad i å lage mat. Foreldrene har fått servert ribbe, men den ble ikke helt som i Norge, påpeker han selv. Forklaringen kan nok være at ribben var kjøpt i Spania og ikke i Norge. Kanskje blir det norsk ribbe i kofferten neste gang?

det er deilig å være dansk sykepleier i Norge.

Anine fra Danmark jobber som sykepleiervikar for Randstad Care

Jeg er vilt begeistret for vikarlivet, sier Anina Laugesen Fryd. Hun er en aktiv og reiseglad dansk intensivsykepleier, som realiserte vikardrømmen da barna ble store. Når du leser dette, er hun på jobb i Tromsø for Randstad Care.  

Anina vokste opp på Nord-Sjælland, med mor og far og en storesøster. Familien levde livet på landet, bodde på en nedlagt gård, med flere dyr. 

Muligheten for naturopplevelser er en av de faktorene som styrer valget av arbeidssted for henne.

– Alle plasser har jeg likt meg, men det er noen steder jeg har likt ekstra godt: Der det er lite, men likevel er en by. Der det er mulig å gå rundt og det er kort til topptur. For å illustrere “kravene” med eksempler: Ålesund, Bodø og Tromsø er gode steder for Anina.  

Inkludert sykepleiervikar

Den andre faktoren som bestemmer hvilke oppdrag Anina går for, er hvor godt hun opplever at vikarer blir inkludert i arbeidet på avdelingen. Som mange andre sykepleiervikarer, har hun opplevd å ikke bli regnet med på samme nivå som de fast ansatte.  

Men hun har også opplevd det motsatte, å bli ordentlig inkludert.  

– Det var en situasjon der en pasient kom inn med svært komplisert og alvorlig sykdomsbilde. Det hele endte med at vedkommende døde. Jeg hadde ikke ansvar fra pasienten på det tidspunktet det gikk galt. Likevel ble jeg invitert med på debriefingsmøte og fikk komme med synspunkter på hva vi kunne gjort annerledes.  

Tromsø trekker hun fram som bra fordi det er mange vikarer der. 

– Dermed er sykehuset vant til å håndtere vikarer og de tar alle sammen med, både faglig og sosialt. I tillegg blir det et sosialt miljø blant alle vikarene.  

Hvorfor sykepleier?

– Jeg vokste opp med en mor som hadde sklerose. Mitt omsorgsgen har nok alltid vært fremtredende, det var bare det at jeg ikke trodde jeg kunne klare sykepleierutdannelsen som ung. Derfor gikk veien via tannhelsesekretær og jobb i København. Men da jeg ble voksen, tenkte jeg selvfølgelig kan jeg det! I 2004 var sykepleierutdannelsen i boks og i 2008 søkte hun videreutdanning som intensivsykepleier. Ferdig utdannet begynte hun på sykehuset i Svendborg, der hun bor. 

Aninas yndlingsaktivitet er å reise.

– Jeg har reist alene med barna til Tanzania, Serengeti-sletten er fantastisk. Tanzania er et deilig land å reise i med barn, det er rolig. Spania og Italia, Grekenland har vi vært. En gang kjøpte vi billige billetter og dro til Maldivene, forteller hun. Men å gå inn i vikarbransjen mens  barna var små, var uaktuelt.

– Nå er barna store. 26-årringen er i Frankrike, 20-åringen har selv blitt mamma, og det er bare 18-åringen som fortsatt bor hjemme.  

Dermed ble det mulig å realisere reisedrømmen også i arbeidslivet. Men det var tross alt et stort skritt å slutte i fast jobb i Danmark. Derfor var det naturlig å starte i et dansk vikarbyrå. Da vikartilværelsen var etablert, begynte hun å kikke seg litt rundt blant byråene.

– Jeg er fasinert av Randstad som stort globalt selskap, og setter stor pris på at “alt er på stell”.  

Danmark vs Norge 

Jeg kan nesten se Anina smile gjennom telefonen.

– I Norge er det ikke travelt, jeg har ikke hatt mange travle vakter den tiden jeg har vært hos dere, sier hun og forteller at i Danmark er det færre sykepleiere på hver vakt og dermed mer travelt, sier hun og fortsetter.

– Jeg har journalister fra dansk TV som gjerne vil følge med på jobb til Norge, men jeg har sagt nei. Jeg ønsker ikke å bidra til at Danmark blir oppfattet som det landet Norge skal se til for effektivisering av helsevesenet.  

Så skynder hun seg å legge til at er det noen som skal lære noe her, så er det Danmark som bør lære av Norge. Hun forteller fra dansk sykepleierliv: På utstyrsrommet står det priser på utstyret, slik at sykepleierne skal ha pris med seg når de velger utstyr. Det har vært diskusjoner om ansatte som ikke lenger skulle få kaffe på jobbens regning.  

– I Norge er det kaffemaskiner, brusmaskiner og vanndispensere osv for de ansatte. Et sted jeg jobbet fikk dem som var på 12-timers vakter i helgene mat på jobben. Det ville nok ikke skjedd i Danmark, sier hun.  

LES MER: Er du dansk og ønsker å jobbe i Norge?

Fordel å jobbe som sykepleiervikar

– Jeg slipper å leve med omstillingen hele tiden. På min gamle avdeling gikk effektiviseringen i ring, jeg ble utilfreds av å skulle delta i det gang etter gang. Det blir en evig runddans av krav til effektivisering og innsparing, og det blir færre og færre folk. Som vikar gjør jeg jobben. Når vakten er slutt, drar jeg hjem. Jeg slipper å være med på personalmøter og alt det andre som skjer. Og ikke minst, fleksibiliteten. Jeg kan selv bestemme hvor jeg vil reise og i hvilke perioder jeg ønsker å jobbe. Jeg er fylt 50 år, har fått barnebarn, og vil kunne ha fri når det passer inn i familien min.  

Hun påpeker også at vikarlivet er enklere enn mange tror.

LES MER: Hvorfor skal du jobbe som sykepleiervikar?

– Mange spør meg om hvordan jeg ordner bolig på arbeidsstedet. Jeg forklarer at byrået ordner alt, bolig, reise til og fra osv.  

Koronaen har ikke satt en stopper for vikarlivet hennes. Etter ankomst Bodø og etterfølgende 10 dagers karantene, var lysten på topptur påtrengende. Valget falt på Heggmotinden rett utenfor byen.

– Jeg ville opp og se solen. Det var en fantastisk tur. På veien nedover tok jeg av isbroddene for det var slutt på is og snø. Dessverre kom en trerot i veien. Resultat: brudd i ankelen og sykemelding. Da fikk jeg erfare enda en forskjell på dansk og norsk arbeidsliv. 

– Det er vanskelig å melde seg syk i Danmark fordi det er så få på jobb og det blir ikke tatt godt i mot. I Norge ble hun møtt av en helt annen holdning. Ikke tenk på jobben, nå må du være hjemme og ta det med ro. Har du det du trenger av mat? Sjefen var så omsorgsfull.  

Maratonløper

Nå er foten i orden og etter hvert skal hun i gang igjen. Planen er å øke antall ganger hun har hatt ski på bena. Foreløpig har det skjedd bare en gang. Og så er det løpingen.

– Jeg er nok ferdig med ultraløp, men maraton kan det bli flere av.  

Hun forteller at det lengste hun har løpt er 114 km i Danmark, fra Sør-Fyn til søsteren i Nord-Sjælland, der hun er født.  

– Langløpingen gjør at jeg lærer meg selv å kjenne fra mange ulike vinkler. Når du løper ultraløp er man et helt annet sted mentalt. Du kommer ut av komfortsonen, og merker hvordan du reagerer ulikt og må ha styr på negative anker. Og så er det naturopplevelsen. Jeg vil ti ganger heller ut å løpe en lørdag ettermiddag enn å sitte hjemme og se på serier, sier Anina Laugesen Fryd.  

Frieri på Kongsberg

Når vi spør om den mest fantastiske turopplevelsen i Norge, er den tett knyttet til noe de fleste av oss ikke opplever så mange ganger i livet. Hun var på Kongsberg i oppdrag. 

– Mannen min reiste fra Danmark og opp til meg i Kongsberg. På en tur la han seg på knærne og spurte meg om jeg ville gifte meg med ham. Champagne og ring i ryggsekken og jeg ante intet … jeg sa selvfølgelig ja og da hoppet vi i sjøen og drakk champagne før jeg skulle tilbake på jobb.

Nå til mars kommer mannen og jobber med i Tromsø, han er nemlig også intensivsykepleier. Mannen har permisjon i et år så de kan jobbe sammen forskjellige steder i Norge – Jeg jobber gjerne i Norge som vikar resten av arbeidslivet men om mannen min kommer til å trives som vikar vil tiden vise. 

sykepleiere i frontlinjen.

sykepleiere i frontlinjen

Koronavaksineringen har gått sin gang over hele Norge.  En stor andel av befolkningen er vaksinert med to doser. Selv om det nå ser ut til at mange skal få en tredje dose, reduserte mange kommuner vaksinekapasiteten tidligere i høst. Noen vaksinesentre ble pakket ned, andre ble slått sammen osv. Bærum kommune la ned sitt vaksinesenter på Rud i oktober. Randstad Care møtte Reyes, Homeira, Preeti og Magdalena – fire av våre flinke ansatte som har bidratt til at Bærum har en av de høyeste vaksineandelene i landet.

Hvordan har det vært å være helt sentrale i bekjempelsen av en pandemi verden ikke har sett siden spanskesyken for hundre år siden? 

– Det har vært utrolig spennende og samtidig veldig spesielt. Alle kom sammen for første gang og det ble et veldig god miljø blant oss som jobber her, forteller Preeti.

– I tillegg var det veldig givende fordi folk var veldig positive i situasjonen. Mange gikk og ventet og ventet på vaksinen. Da det endelig ble deres tur, sa noen at de opplevde det som å vinne i lotto, forteller hun.

mange følelser

Selv om folk var positive, var det også andre følelser ute og gikk. Mange var usikre, og noen også ganske redde.

– Noen sa i fra om at de var redde da de kom. Men vi kunne også se på folk hvem som var utrygge og trengte støtte. Også de pensjonerte politifolkene som har vært her som sikkerhetsvakter, lærte seg å se hvem vi burde følge ekstra opp. Da kunne vi ta dem med inn på grått rom, gi dem ekstra oppmerksomhet og berolige. Deretter fikk de vaksinen og kunne gå ut med en god opplevelse, tross alt, forteller de.

Gråte-rommet sa du?

– Nei, grått rom, ler flere av dem.

Vaksinesenteret var organisert med rad på rad av vaksinekorridorer. Hver korridor hadde sin farge. Fargen sa noe om hvilken vaksinetype som ble gitt i den korridoren. På midten var det, helt rett, en grå korridor, eller gråte-rommet. Der havnet dem som trengte å beroliges, eller fikk ulike problemer, eller besvimte. Gjengen bekrefter at det var noen besvimelser. 

– De var også smittsomme. Fikk vi en besvimelse, visste vi at vi burde være oppmerksomme, for da kom det gjerne flere. Og det var flest menn som gikk i bakken, forteller de.

ikke alle er like tøffe

Heller ikke på vaksinesenteret skal man skue hunden på hårene.

– Det kom en fyr husker jeg som hadde armene fulle av tatoveringer. Det første han sa var at han var livredd for sprøyter, smiler Reyes.

I Bærum kommune gjorde de en ekstra innsats for å fange opp flest mulig. En buss og noen biler kjørte rundt i kommunen til skoler, moskeen og fengselet. Eldre som slet med å komme seg ut kunne også få vaksinebesøk hjemme. Da fikk man vaksinert en del “ekstra”. Og ikke minst kunne man møte folk som ikke ønsket å vaksinere seg med saklig informasjon og kunnskap.

Randstad Care-gjengen har jobbet i “opptrekk”, der vaksinesprøytene ble gjort klare, med selve vaksineringen og i “grått rom”, der dem som fikk problemer ble hjulpet.

hvilke vaksine får jeg?

Vi spør om det var det mange som var opptatt av hvilken vaksine de fikk? Gjengen ler unisont.

– Alle var opptatt av det. 

De forteller at hvilken type vaksine folk ønsket seg, hang helt tydelig sammen med hva media skrev om de ulike typene. – Først var det situasjonen med Astra Zeneca. Da var folk selvsagt veldig opptatt av ikke å få den. Vi kunne forsikre om at den var stoppet for lengst. Senere kom det avisoppslag der Pfizer ble fremhevet, og alle ville ha den. Så ble det sagt at Moderna ga litt bedre beskyttelse enn Pfizer. Da steg etterspørselen etter Moderna. Sånn har det gått i bølger, forteller de. 

I begynnelsen opplevde de at noen gikk hjem uten vaksine, fordi de ikke fikk den typen de ønsket. – På slutten har det faktisk vært sånn at hvis folk ikke har villet ha den vaksinen de var satt opp på, har de fått den de selv har ønsket, forklarer de.

regelkaos

Det som har vært vanskelig for de ansatte på vaksinesentere har vært å hele tiden holde seg oppdatert på hvilke regler som gjaldt. Hver dag var det morgenmøte, der ledelsen på senteret informerte så godt de kunne om status på regelverket.

– Vi berømmer ledelsen her. De har alltid vært tilgjengelige for spørsmål. Vår gjeng er enige om at de føler seg veldig godt ivaretatt.

Mange rare spørsmål har det vært underveis. Folk leser på internett og tror det de leser. En spurte om han kunne dusje, for det hadde han lest at man ikke skulle gjøre etter å ha fått vaksinen. Men det rareste spørsmålet var nok han som var overbevist om at det var en chip han fikk inn i armen da han ble vaksinert. Det hadde han nemlig lest på internett at skjedde under vaksineringen, forteller Preeti smilende. 

slutt for denne gang?

Nå er det ugjenkallelig slutt. Vaksinesenteret på Rud i Bærum er slått sammen med senteret på Fornebu. Gjengen vår smiler på bildene vi tar, men innrømmer at de også er vemodige.

– Vi kom hit på samme tid og er blitt godt sveiset sammen. Som helsearbeider er dette litt sånn “once in a lifetime”-opplevelse. Det er en helsefaglig stor utfordring med en pandemi, alle tar et krafttak og vi jobber hver dag sammen for å løse oppgavene. Og så, plutselig er det over og vi skal ikke jobbe sammen mer, sier de. Ingen av dem vet i skrivende stund om de flyttet over til vaksinesenteret på Fornebu.

Ønsker DU å jobbe med lignende oppdrag? Sjekk denne stillingsannonsen for å se om det er noe for deg.

med verden som arbeidsplass

Å jobbe som sykepleier gjennom et bemanningsselskap kan gi unike muligheter. Vi har snakket med en av sykepleierne våre som kanskje har en litt annen bakgrunn enn de fleste, og som kombinerer jobben hos oss med unike opplevelser og givende arbeidsoppgaver.

Første gangen vi hørte om Tero, var da vi fikk se et fantastisk bilde tatt fra et hjelmkamera til en motorsyklist. Veien framover på bilde var smal, fjellene var høye, naturen var fantastisk og solen skinte, selvsagt, fra skyfri himmel. Mannen på motorsykkelen var Tero på vei mellom dialyseoppdrag. 

Tero stiller i intervjuet med hettejakke med Vulcan Riders Finland på brystet. Da vi spør om Vulcan Riders er han rask med å påpeke at her snakker vi ikke Hells Angels e.l.

– Jeg er en av grunnleggerne av Vulcan Riders i Finland. Det er en familieklubb med avdelinger rundt omkring i Europa, forteller han.

dialyse og black metal

For tiden jobber han på Ahus på dialyseavdelingen. Da vi skulle avtale tidspunkt for dette intervjuet, sier Tero at “det passer onsdag kl. 12.00, for da er jeg på musikktur i byen”. Flere hadde sagt til oss at Tero var en kul fyr. Vi fikk straks ideer i hodet om litt sånn hard rock. Det var bare delvis rett. Han nevner punk, reggae og ska (forløperen til reggae) og er veldig fascinert av den norske black-metal-musikken, som jo faktisk er internasjonalt anerkjent. Men yndlingsgruppene er Gåte og Valkyrien Allstars. Wikipedia forteller at Valkyrien Allstars er en norsk folkemusikk/folkrockegruppe fra Oslo, opprinnelig var det en hardingfeletrio. Gåte er et norsk band som spiller en blanding av folkemusikk iblandet heavy metall og elektronika. Begge gruppene kan skilte med prisdryss av de sjeldne, så her snakker vi kvalitet. 

langt hjemmefra

Kanskje på tide å gå tilbake til begynnelsen. Tero er egentlig finsk. Født og oppvokst sørøst i Finland. Ikke langt fra den russiske grensen, midt blant de store sjøene, i byene Joensuu og Savonlinna. 

Der startet han sin seriøse yrkeskarriere som slakter. Fra slaktebenken gikk veien videre til sykepleierutdanningen. 

Ingen logisk overgang her Tero?

– Nei, og jeg har ikke noe tradisjonelt sykepleierutseende med mine tatoveringer og lange dreadlocks heller. Men søsteren min er sykepleier og hun sa at “dette er noe for deg også Tero”. Jeg liker å jobbe med mennesker og mener også jeg er god med mennesker, sier han. 

Etter tre og et halvt år på sykepleierutdanning, bar det inn i yrkeslivet på sykehus. Det ble 20 år med intensivsykepleie og dialyse. – Jeg trivdes veldig godt med disse fagdisipinene, de er for meg, smiler han.

eventyrlysten

Etterhvert kom lysten til å prøve seg som sykepleier utenfor Finland.

– Jeg ville ha mer erfaring som intensivsykepleier og samtidig oppleve noe annet, forteller han. I stedet for å satse på et nordisk land, reiste Tero til Saudi Arabia. Der begynte han å jobbe på intensivavdelingen på et stort sykehus. Planen var å bli ett år, men etter tre måneder pakket han kofferten og reiste tilbake til Finland.

– Jeg ble skuffet. Det ble ikke som jeg tenkte. I sykehuset fungerte logistikken dårlig og mye var veldig omstendelig. Jeg kunne be om medisiner til pasienter, og det tok åtte timer før de kom til avdelingen. Det ble mye venting og lite jobbing, sier han.

Det passet ikke Tero, men eventyrlysten var ikke borte. Dessuten var han kritisk til personalpolitikken i sykehussektoren i Finland. Sykepleiermangelen var, og er, stor. Det ble stadig færre sykepleiere, særlig på sengepostene. På toppen av det hele begynte han å bli litt lei intensivsykepleie.

med kona på tur

Som alle som har lest denne historien fra begynnelsen, har skjønt, er Tero en en stor motorsykkelentusiast. Kona kjører selvsagt også motorsykkel. De dro til Norge første gang for ti år siden. Etterpå har de vært på flere flotte motorsykkelferier her i landet. Nå ble de enige om at Tero kunne sette kursen mot Norge. 

En ting måtte han ordne opp i først;  han måtte lære språk. Både han og kona begynte på norsk-kurs. Læreren var intensivsykepleier og god pedagog. De lærte sykepleie-fagterminologi.

– Jeg var så vidt i gang med kurs to, men så kom koronaen, forteller han. Da var det bare å jobbe videre på egenhånd. Vi har ingen problemer med å gjennomføre intervjuet på norsk. Imponerende, særlig fordi han allerede har fortalt at han ikke snakker svensk, som mange finner gjør. 

Den norske sykepleier-autorisasjonen var på plass i mars 2020. Det var på tide å begynne jakten på jobb i Norge. Tero sendte noen e-poster direkte til norske sykehus. Det ga ingen resultater. Så sendte han en e-post til et norsk vikarbyrå. Det kom ingenting ut av det heller. Så fant han en annonse på Finn.no, der Randstad Care søkte etter sykepleier til dialyseoppdrag. Da begynte ting å skje. Tero søkte, dagen etter tok Randstad Care kontakt og ballen begynte og rulle. Plutselig var han på jobb i Norge. 

ny hverdag

Sykepleierlivet i Norge opplever han som veldig likt sykepleierlivet i Finland. Med ett unntak, det er flere sykepleiere i Norge. – Når dere snakker om sykepleiermangel i Norge, er det ingenting i forhold til mangelen i Finland, understreker han. Men han innrømmer også at han ikke opplever norske sykehusavdelinger som overbefolket med sykepleiere. 

Heller ikke norsk arbeidsliv og samfunnsliv oppfatter han som veldig annerledes enn i Finland.

– Jeg hadde venner som jobbet i Norge fra før og jeg hadde reist mye i landet tidligere. Jeg fikk ikke de store overraskelsene da jeg begynte å jobbe her, sier han.

Byråjobbingen passer perfekt for Tero.

– Jeg forsøker å reise til Finland noen uker mellom hvert oppdrag. Det perfekte for meg er 1-2 måneders oppdrag i Norge. Deretter et besøk i Finland og så tilbake til Norge og et nytt 1-2 måneders oppdrag. Den andre deltakeren på laget til Tero, kona, jobber og bor i Finland.

– Det har vært vanskelig under koronapandemien. Da har vi ikke kunnet reise fram og tilbake slik vi ønsker. Men nå er også hun fullvaksinert, så det er blitt lettere. 

Kona jobber i universitetssektoren, og nå ser det ut som det kan ordne seg med noe hjemmekontor i Norge for henne også. 

isbading og mc

Tero er den type vikar som setter pris på naturopplevelsene man kan få som frynsegode når man tar oppdrag ulike steder. Han forteller at ved siden av motorsykkelkjøring og musikk, er isbading en viktig hobby. Sånn sett var han i paradis da han hadde et dialyseoppdrag på sykehuset i Lærdal på Vestlandet. Da tok han sykkelen, en Kawasaki 1700 Vulcan, kjørte den gamle veien over fjellet til Aurland, stoppet på toppen og tok seg en dukkert i et vann der isen hadde begynt å legge seg. Da var han lykkelig. Noe som er et mål.

– Jeg vil være lykkelig. I Lærdal var jeg det og nå er jeg det!

 

lynkarriere gjennom bemanningsbransjen.

– Den største fordelen med å jobbe i bemanningsbyrå, er at jeg kan skifte jobb ofte, uten at noen stiller spørsmålstegn ved det. Hadde jeg skiftet fast jobb hele tiden, ville jeg raskt blitt sett på som en som ikke har ro på seg og som man ikke kan regne med å beholde lenge, sier Njål Kleivkås. Som utleid fra Randstad Care har han gjort lynkarriere, og er som 26 åring avdelingsleder på Dønski bo- og behandlingssenter i Bærum.

Selv om det er helt umulig å gjette seg til er Njål faktisk født og oppvokst på en helt annen kant av landet. Mor kommer fra Østlandet, far er fra Hardanger og han vokste opp på et gårdsbruk i Ytre Levang i Leirfjord kommune. Vi snakker Helgelandskysten.

tidlig krøkes den som sykepleier skal bli

Njål fikk sans for sykepleieryrket tidlig. Familien var glad i historier. Flere av bøkene i den populære barnebokserien om Karsten og Petra var i huset. Njål likte særlig godt den om da Karsten brakk armen og måtte på sykehuset. Der ble han møtt av en a-typisk helt i hvitt: mann, med tatoveringer og skjegg, som attpåtil var snill. Da tok fire-åringen yrkesvalget. Og i motsetning til de fleste av oss andre, holdt han på valget sitt. Som voksen ble det tatoveringer, skjegg og sykepleierutdannelse.

Utdannelsen tok han på det de innvidde kaller Diakonhjemmet i Oslo, altså VID Vitenskapelige høgskole, i perioden 2014-2017.

yrkesvalg med mening

–  Jeg passer inn i sykepleieyrket fordi jeg vil jobbe med folk. Andre yrker ble for mye kontortid. Det er noe med å se andre folk smile som gjør hverdagen mer verdt, reflekterer han.

Etter endt utdanning, var planen jobb i Finnmark. Men så ble det kluss i vekslingen og jobben glapp. Via kontakter fikk han jobb på Ullern helsehus i Oslo, som den gangen ble drevet av Norlandia. 

Helsehuset var under oppbygging, og jobben var krevende.

– Det var en svært hektisk periode, veldig mye ansvar fort, stor utskifting av personalet og mange utfordringer. Det tok lang tid før Helsehuset hadde kommet seg på bena. Der lærte jeg at jeg måtte stå med rak rygg og ta initiativ selv for å løse problemene, sier han.

karrieremuligheter

Etter 2,5 år var lysten til å finne på noe nytt blitt så stor at han sa opp jobben på Helsehuset. Det var på tide å finne nye beitemarker. Å jobbe med barn hadde vært en drøm siden han gikk ut av Sykepleierhøgskolen. Dermed tok han veien til Ullevål sykehus og barnemedisinsk avdeling. Der fikk han et ledig vikariat. Etter et halvt år hadde han fått nok. 

– Der møtte jeg mennesker som stod i helt ekstreme situasjoner. Jeg har aldri følt meg så ny i jobben min som da, selv om ikke hadde så mye erfaring på den tiden. Jeg er en type som trenger tid til å bli kjent og lære nye ting. På barneavdelingen var det et vanvittig tempo. Dermed ble det et tidlig møte med første nedtur i arbeidslivet, forteller han. Den dag i dag er han imponert over lederne og de andre ansatte på avdelingen. 

– Jeg så hvordan gode ledere kan bidra for de ansatte i de mest hektiske hverdagene. De stod i det, viste at de verdsatte din jobb og gjorde det ytterste for å hjelpe deg i den situasjonen du sto i. Mine kolleger på gulvet var noen av de dyktigste menneskene jeg har møtt, og var uunnværlige i å gjøre det halvåret til en fin opplevelse for meg. Flottere folk skal en lete lenge etter.

møtet med bemanningsbransjen

Etter barneavdelingen åpnet det seg muligheter i Randstad Care. Han innrømmer at det var tilfeldig. – Jeg måtte ha en tenkepause. Jeg var litt “lost”, drømmejobben var ikke drømmejobben likevel, var dette yrket egentlig for meg? Jeg følte på nedturen. Men jeg måtte selvsagt ha en jobb og søkte halvhjertet rundt omkring, men visste ikke hva jeg ville, beskriver han. 

Så kom han over en annonse på Finn.no fra Randstad Care. Overskriften vekket interesse, noe om at var du ny i yrke og ikke visste helt hva du ville og glad i å reise? Ja, det stemmer for meg tenkte Njål og tok kontakt. Han kunne jo bare takke nei om det viste seg å ikke være interessant likevel. 

Etter et par dager fikk han tilbud om jobb i Bærum, på korttidsenheten på Dønski bo- og behandlingssenter. På senteret var det egen covid 19-avdeling, Koronaenheten. Etter kort tid flyttet han over dit. Fra et faglig synspunkt har det vært et spennende arbeidssted.

truffet av pandemien

– Julen 2020 kommer jeg ikke til å glemme, utfordrende, koselig og trist, sier han om følelsene som preget en spesiell julefeiring under pandemien.  

Og sånn “gikk no dagan” som det heter. 

Covid 19 roet seg etterhvert ned på Dønski. Den tok til gjengjeld av på det nærliggende sykehjemmet Stabekktunet. Etter noen ukers utrykningsvisitt for å bidra i en alvorlig smittesituasjon der, var Njål tilbake på Dønski. Der ble han tilbudt en jobb som koordinator. 

–  Så viste det seg at avdelingslederen ved Koronaenheten fikk ny jobb. Jeg fikk opplæring i turnus osv., og da skjønte jeg hva som var på vei, sier han. 

– Jeg gav meg selv en halv dag betenkningstid. Vel vitende om at sånne sjanser får du ikke hele tiden, takket jeg ja.  

Nedturen og oppturen kom altså tidlig for Njål. Det er ikke mange som sitter som avdelingsleder på et stort sykehjem som 26-åring.  

trivsel og muligheter som vikar

– Jeg trives veldig godt, særlig fordi det fortsatt er mye nytt. Jeg får muligheten til å skape orden og kontroll, passe på at andre får yte sitt beste. Min styrke er å få andre til å yte sitt beste, sier han. Gode tanker om lederrollen, tenker jeg. 

På spørsmål om hva det tenkes “der ute” om bemanningsbransjen, sier han at Adecco-skandalen fortsatt henger igjen i folks tanker.

– Det er et tabu som fortsatt lever, at de som ikke lykkes i å få fast jobb, finner seg en stilling i et bemanningsbyrå. I tillegg er det nok noe fremmedfrykt som eksisterer. Byråene tar inn mange folk fra utlandet og intuitivt oppfattes disse som dårligere kvalifisert. Det blir nesten litt sånn at folk blir over seg givne dersom disse gjør en flott jobb, noe de nesten alltid gjør, sier han.  

Selv er han fornøyd med Randstad Care.

– De er gode på struktur og briljerer ved å være tydelig på hva du kan forvente som ansatt der og hva bemanningsbyrået forventer av deg. Slik hjelper de kandidatene til å lykkes. Kontrakten følges til punkt og prikke. Det gjør at du vet hvor har arbeidsgiveren din. Den strukturen finnes ikke i alle byråer, understreker han. 

på begge sider av gjerdet

Kleivkås har også sett Randstad Care fra kundesiden, fordi han som avdelingsleder har hentet inn vikarer  fra byrået for å fylle inn hull i vaktplanene på sykehjemmet. 

– Randstad Care er lett å samarbeide med, jeg er trygg på at de kan levere, og at de fikser det om det blir problemer underveis, sier han. 

Som ansatt i vikarbyrå er det også enkelt å prøve seg på ulike steder. Fungerer det ikke, vil du få hjelp fra bemanningsbyrået til å ordne opp i situasjonen. De fleste oppdrag er jo også uansett korttidsoppdrag og nye muligheter kommer rundt neste hjørne, mens du hele tiden samler erfaringer om arbeidslivet generelt og ulike fagfelt spesielt.

– Helsebemanningsbyrået kan også hjelpe deg å velge rett. Selv har jeg diabetes type 1 og har ikke alltid vært like flink til å ta hensyn til det. I Randstad Care var min kontaktperson helt klar på at på grunn av sykdommen skulle jeg for eksempel ikke jobbe natt, sier han.

njål privat

Hvem er så avdelingslederen uten avdelingslederhatten på? Njål ler.

– Jeg er en real nerd. Hvis folk lar meg prate fritt tar det fort en annen vending enn de tror når de ser meg først. Jeg kan se ut som en sports- og turfyr, i stedet skyter jeg ut om forskjellige weird facts om universale lover, sjakkspill, Warhammer osv.  

Ellers er han glad i glad i fantasy, spille datspill, henge med venner, glad i mat og elsker å reise.

– Jeg kan reise til Italia bare for å spise pasta og pizza. En livsnyter, i ordets rette forstand. 

hvorfor skal du som sykepleier jobbe for et bemanningsbyrå?

Hvorfor skal du jobbe for et bemanningsbyrå?

Bemanningsbyråer reklamerer ofte med at en jobb gjennom dem gir stor frihet og fleksibilitet. Du kan jobbe mye i en periode og ta fri for å gjøre noe helt annet i en annen periode. Eller du kan oppleve ulike steder av Norge ved å ta vikaroppdrag rundt omkring. Men hva innebærer det egentlig å være ansatt i et bemanningsbyrå som Randstad Care? Her skal vi gi deg svar på en del vanlige spørsmål.

du er fast ansatt i Randstad Care

For det første: Du er faktisk ansatt i Randstad Care. Mange tror at man er ansatt på arbeidsstedet der man er vikar for den tiden oppdraget tar. Det er feil. Du får i de fleste tilfellene fast ansettelse i Randstad Care som deretter leier deg ut til det stedet der du skal jobbe. Det er faktisk en egen paragraf i arbeidsmijøloven som sier at et bemanningsbyrå som hovedregel skal ansette folk fast i byrået. (Aml, § 14-9, 1). 

I noen unntakstilfeller kan det likevel være at byrået ikke ansetter fast, men midlertidig. Det gjelder dersom arbeidet er av «midlertidig karakter» og «vikariat». 

hva innebærer det å være fast ansatt?

Som fast ansatt har du alle de vanlige rettighetene som lovverket gir arbeidstakere; minimum tarifflønn, rett til sykepenger, du tjener opp pensjon, du har rett på ferie osv. Dersom du skal søke lån i banken, er det lettere med en fast ansettelse. 

Ved ansettelse i Randstad Care vil vi inngå en skriftlig arbeidsavtale med deg. Arbeidsavtalen inneholder generelle bestemmer om arbeidsforholdet. Stillingsbrøken din gjennomsnittsberegnes i løpet av en 12 måneders periode.

For hvert enkelt vikaroppdrag vil du i tillegg motta en skriftlig oppdragsbekreftelse med opplysninger om arbeidssted, arbeidets art, oppdragets varighet, arbeidstid, lønn, overtidsbetingelser og feriepengesats.

vi hjelper deg til å få de mulighetene du ønsker deg

Undersøkelser gjort for Randstad Care, viser at når folk er usikre på om bemanningsbyrå er noe for dem, kommer det av at de sitter med et inntrykk av at byrået sender folk rundt som vikarer fra oppdrag til oppdrag uten at den enkelte selv har noen påvirkning på prosessen.

Dette er helt feil. Vi liker å tenke på Randstad Care som din karriereveileder. Du får en fast kontaktperson hos oss. Det vil nesten alltid være en sykepleier med erfaring fra helsevesenet. Din kontaktperson følger deg opp før, under og etter oppdrag, og mellom oppdragene du tar. 

Det er alltid du som ansatt hos oss som sitter i førersetet. Din kontaktperson sitter ved siden av, og ut fra dine ønsker og behov, skreddersyr dere sammen et opplegg for deg. Ønsker du å oppleve en ny del av landet? Vi har oppdrag over hele Norge. Dersom vi ikke har noe inne som passer deg, vil ofte din kontaktperson sjekke med aktuelle steder om de har vikarbehov som ikke er meldt inn, eller om det er oppdrag som kommer om kort tid. Vi gjør altså mye for å gi deg de mulighetene du ønsker. 

utvikling sammen med oss

Dersom du ikke helt vet hvilken del av helsevesenet du skal satse på, kan et bemanningsbyrå hjelpe deg til korte oppdrag innenfor ulike kompetansefelt. Da får du prøvd ut om det er ett felt du liker bedre enn andre. Ved å la oss finne jobber til deg, sparer du masse tid og arbeid. Det er krevende å søke ny jobb, men alt det innebærer av å følge med på ledige stillinger, skrive søknader, stille på intervjuer osv. Er du ansatt hos oss, gjør vi denne jobben for deg.

Kanskje vet du hvor du skal, men trenger hjelp til å komme dit? Fordi våre kontaktpersoner selv har erfaring som sykepleiere, kjenner de helsevesenet godt. Hvis du har et klart mål, vil de kunne gi råd om hvilke type erfaringer du bør ha for å nå målet. Deretter vil de kunne hjelpe deg å bygge opp denne erfaringen ved å skaffe deg de rette vikaroppdragene gjennom Randstad Care. 

Vær også oppmerksom på at Randstad Care hjelper deg med å skaffe bolig på stedet du skal jobbe.

vi hjelper deg dersom det oppstår problemer under oppdraget

Dersom du som vikar får problemer underveis i oppdraget, kan du ta kontakt med din kontaktperson hos Randstad Care som hjelper deg å løse det. Som din arbeidsgiver, er det vårt ansvar at du får det til å fungere på den arbeidsplassen du er. Problemene kan være knyttet til arbeidsforholdet ditt (manglende opplæring hos arbeidsgiver, usikkerhet knyttet til turnus, arbeidsmiljøproblematikk osv.) , eller utenforliggende faktorer som for eksempel huset eller leiligheten du bor i. 

Vi har tett kontakt med din leder på det stedet du jobber, med utleier osv, slik at vi hjelper til å finne en løsning. 

lønn og andre goder

Som ansatt i Randstad Care har du minimum tarifflønn. Du skal ha samme lønn som en som er ansatt hos din arbeidsgiver og gjør de samme oppgavene som deg. Lønnen blir utbetalt en gang i måneden, hvis ikke der er spesielle grunner til å utbetale hver 14. dag.

Vær også oppmerksom på at Randstad Care betaler reise til og fra oppdrag og bolig for deg. 

Vil du se mer, så ta gjerne en titt på alle våre ledige stillinger innen helse

hjelper barna å bli til noe.

Født og oppvokst på Nesbyen, var det ingen selvfølge at ferden skulle gå til et av Afrikas sørligste land, nemlig Zimbabwe. Utdanningsløpet gikk fra hestelinje på videregående via naturforvaltning til fullførte sykepleiestudier. Innimellom ble det noen utenlandsturer. For eksempel ble en del av sykepleierstudiet tilbrakt i Australia. Men det var ingen grunn til å stoppe der. Med videreutdanning i rehabilitering, internasjonalt sosialt arbeid og Afrika-studier bar det ut i verden for alvor. Planen var New York. Det ble i stedet Zimbabwe. Og da var det gjort.

Gjennom prosjektet Midlands Children Hope Project, har hun gitt hundrevis av barn tryggere oppvekstmiljø og mulighet til å skape seg en fremtid i townshipen Mkoba utenfor byen Gweru, i Zimbabwe. I periodene hjemme i Norge tar hun oppdrag som sykepleier. 

hvorfor sykepleiestudiet?

– Jeg fikk min første jobb i helsesektoren, på sykehjem, da jeg var 14 år. Da jeg senere skulle velge utdanning, var det veldig naturlig å gli inn i sykepleien. Det var ikke noe annet som egentlig fristet, og jeg visste at jeg ville fikse helsefaget. Min eldre søster er sykepleier og backet meg på valget, forteller Lene. 

Lene har etter hvert blitt godt kjent med vikarbyråverdenen. Tidligere var studenttilværelsen en fin måte å kombinere prosjektet i Zimbabwe med livet hjemme i Norge. Det har derfor blitt en del videreutdanning. Etter å ha begynt å jobbe i byrå har hun fått enda mer fleksibilitet og muligheten til å balansere prioriteringen mellom prosjektet i Zimbabwe og jobb her hjemme. Når bunken med regninger blir for høy er det jobben som troner først på listen. 

Som nyutdannet sykepleier hadde Lene fast jobb på Nesbyen. Det fungerte likevel fint fordi arbeidsgiveren var så fornøyd med arbeidsinnsatsen at de ga henne fri når utferdstrangen ble for påtrengende. 

drømmen om å reise

Og som for oss andre, har veien blitt til mens hun har gått. Med fast jobb på Nesbyen og en arbeidsgiver som stadig tilbød kurs, videreutdanning osv, var det ikke lett å rive seg løs. Men følelsen av å gro fast kom snikende. Noe måtte skje.

– Planen var å reise til New York og jobbe som sykepleier der, det hadde jeg alltid hatt lyst til, sier hun. Den drømmen viste seg å bli “drept” av papirmøllen man må gjennom for å kunne bo og jobbe i USA. Samtidig kom hun tilfeldigvis over muligheten til å drive frivillig arbeid i Zimbabwe.

Da tenkte jeg, hvorfor skal jeg ikke gjøre det i stedet, sier hun.

fra Nesbyen til Mkoba

Som sagt, så gjort. Hun dro til Midlands og byen Gweru, som har ca 200.000 innbyggere og ligger forholdsvis midt i landet. Noen kilometer utenfor byen ligger townshipen Mkoba. Der finnes Midlands Children Hope Project. Gjennom prosjektet har man bygd opp et barnehjem med to barnehjemsbygg, grønnsakshage, lekeplass, fotballbane, vannhull og hjemmelagd utegym for 20 tidligere gatebarn. I tillegg finnes et dagsenter for gatebarn i byen Gweru. Prosjektet betaler også for 118 barn på skolen, gir mikrolån til 40 familier, driver en 4H lignende klasse for 67 barn, og har totalt 12 pågående prosjekter. Et av poengene er å få gatebarna, som det er mange av, vekk fra gatene og inn i prosjektets hjelpetiltak. Et annet er at lokalbefolkningen skal bli i stand til å greie seg selv. 

To andre nordmenn hadde vært der tidligere. De hadde allerede på det tidspunktet Lene kom til Zimbabwe første gangen, etablert organisasjonen i Norge. I dag er det Thomas, Anita og Lene som driver det fra Norge, med jevnlig besøk til Zimbabwe. I Zimbabwe er det åtte lokalt ansatte som har ansvar for daglig drift av barnehjemmet, dagsenteret og de andre prosjektene. Disse får symbolsk lønn. I tillegg får de andre goder fra prosjektet, som for eksempel støtte til skolegang for barna sine, medisinsk hjelp når de trenger det og de inkluderes i alt som skjer på barnehjemmet og ellers i prosjektet. 

fattig og rik

Hvordan opplever du det å skulle leve i rike Norge etter å ha sett fattigdommen i Zimbabwe?

– Det er det vanskeligste. Jeg har to ekstremt forskjellige liv. Der bor jeg i townshipen uten strøm og vann, i Norge har jeg hus og alt jeg trenger. Første gang jeg kom hjem tenkte jeg hvordan skal jeg greie å leve i Norge igjen? Kontrasten ble veldig stor, våre problemer her ga ikke mening, forteller hun. 

– Var det snakk om å gå ut med venner i Norge, tenkte jeg straks at “en øl på byen her er en måned med ris på barnehjemmet”. Jeg vurderte å bare pakke sammen her i Norge og flytte ut på gata i Zimbabwe. Nå har hun et mer balansert syn på det hele. – For at jeg skal kunne hjelpe dem må jeg være i det samfunnet som kan gi penger til driften i Zimbabwe – nemlig Norge. Det hjelper ikke at jeg distanserer meg fra det norske samfunnet hvor folk har råd til å gi oss økonomisk støtte, erkjenner hun. 

gavmilde nordmenn

Den viktigste jobben hun gjør for prosjektet i Zimbabwe i de periodene hun er i Norge, er nemlig å skaffe penger til driften. Disse pengene kommer fra gavmilde nordmenn og norske bedrifter. De små beløpene blir mye når mange nok gir.

– Nesbyen, der jeg er fra, har 3 300 innbyggere. Der arrangerer vi, i samarbeid med lokale aktører, et andeløp og konsert hvert år. Folk kjøper en plastikkand, som så settes ut i den lokale elva. Første and i mål lenger ned i elva vinner. Rundt 100 fantastisk fine premier blir hvert år gitt av lokalt næringsliv. Lene og resten av gjengen hennes har gjennom dette arrangementet alene fått inn 1,3 millioner kroner til prosjektet. 

– Nå har vi et fundament økonomisk sånn at vi klarer å holde de 12 pågående prosjektene vi driver i gang, forteller hun. Planene framover er å bygge et nytt samfunnsenter, hvor hele lokalsamfunnet skal kunne få kunnskap, veiledning, hjelp og støtte til å klare seg selv. Pengeinnsamlingen til dette pågår nå. Det er nemlig et prinsipp for Lene og resten av gjengen at pengene skaffes først, deretter settes prosjektet i gang. 

de største inntrykkene

Hun begynner å fortelle om Tatenda, en liten gutt hun ble kjent med første gangen hun var i Zimbabwe. På dagsenteret for gatebarn opplevde de at ungene begynte å stjele mat. – Det er uvanlig, og vi lurte på hva som skjedde. Men ingen av barna ville fortelle. 

Snart kom det for dagen at de stjal mat til Tatenda på fire år. – Han var kastet ut på gata av foreldrene sine. Han var den yngste gategutten og de andre var redd for å fortelle oss om han. De visste ikke hva som ville skje fordi han var så liten, forteller Lene. 

– Tatenda var like stor, eller liten, som min eldste nevø hjemme; Lars Olav. Jeg kjente på den urettferdigheten det er at de levde så forskjellige liv. Mens Lars Olav fylte opp gulvet på rommet sitt med leker, hadde Tatenda aldri hatt en leke. Han gjorde skikkelig inntrykk på meg og da skjønte jeg at arbeidet vårt har en veldig mye større betydning. Tatenda hadde ikke overlevd på gata hvis han ikke hadde kommet inn på barnehjemmet. I dag er han snart ungdomsskoleelev, kåret til skolens beste mange ganger og har det fint, forteller Lene.

hjelp som nytter

Så forteller hun videre om en familie de kom over da det lokale barnevernet tok kontakt. Familien bestod av til sammen 10 barn og 2 voksne som levde i ytterste fattigdom.

– De levde i en bitteliten jordhytte, det var ikke mat, ungene hadde åpne kjøttsår på kroppen på grunn av manglende hygiene og lå apatiske og utslitte på bakken. Vi måtte gjøre noe.

De ga faren i familien jobb i grønnsakshagen på barnehjemmet. Betalingen var ikke penger, men grønnsaker og kunnskap. Barna ble sendt på skolen, mor var hjemme med de to minste. Neste steg var å kjøpe frø og annet utstyr, slik at de kunne dyrke opp en grønnsakshage hjemme, under tett oppfølging. 

– Den forandringen familien har gjennomgått er ekstrem. Nå har de bygd opp flere jordhytter, ett murhus og har fått mange geiter og høner. Sist høstet de 1,25 tonn mais og åtte 20-litere med peanøtter fra grønnsakshagen sin. Barna er best på skolen og får medaljer for det ene og det andre. I dag betaler vi kun skolepenger forklarer Lene.

Det som er enda bedre er at dette har gitt ringvirkninger lokalt. Naboene kommer og spør hvorfor er din kål så fin? Dermed blir de rådgivere i grønnsakdyrking og hagestell for alle andre i landsbyen. De ligger i forkant og planlegger for år framover, de har test-hage for å finne ut hva de kan dyrke neste år og hva som skal til for at den nye avlingen skal bli bra. 

lån til selvhjelp

– Utviklingen til denne familien er bakgrunnen for at vi nå gir andre familier 100 dollar i startlån for at de skal bli selvstendige. Først må de gå kurs. De kan selv velge hva de ønsker å starte med: flette kurver, sy duker, lage mat osv. Noen driver lunsjsted i byen, andre selger fantastisk kunst. Ofte har de god formening om hva de vil, men vi ser at det ikke alltid er det smarteste valget. Da rådgir vi. Har du aldri sydd før, så skal du kanskje ikke begynne med det, men er du god til å bake kan du heller begynne der. Men stort sett har alle en egen grønnsakshage der de dyrker mat til seg selv. 

Nå er Lene snart på vei til Zimbabwe igjen. – Jeg jobber nå til første april i Norge og så drar jeg nedover for en forholdsvis kort periode. I sommer jobber jeg gjennom Randstad Care på Jevnaker omsorgs- og rehabiliteringssenter. Til høsten er planen å dra ned igjen og bli over en lengre periode. 

Planen er å være mest mulig i Zimbabwe når det er vinter i Norge, og å jobbe i Norge om sommeren. 

– Jeg har jo lån på bil og bolig som alle andre, og alle faste utgifter må jo betales når jeg er i Zimbabwe og ikke har lønn. 

vikar og bistandsarbeider

Dette året blir et prøveår for å se hvordan det fungerer og kombinere bistandsarbeid i Zimbabwe og vikaroppdrag i Norge. Vi krysser fingrene for at Lene lykkes med kombinasjonen. Da kan flere av barna i townshipen lykkes med, en gang i fremtiden, å bli noe. Slik som 16 år gamle Piniel, som sier dette på nettsiden til Midlands Children Hope Project:

Jeg er så glad og takknemlig for at barnehjemmet og alle som jobber der er så snille, og at de viser oss så mye omsorg og kjærlighet. På grunn av Midlands Children Hope Project vil jeg en gang i fremtiden bli noe.