Kategori: helse

– Den største fordelen med å jobbe i bemanningsbyrå, er at jeg kan skifte jobb ofte, uten at noen stiller spørsmålstegn ved det. Hadde jeg skiftet fast jobb hele tiden, ville jeg raskt blitt sett på som en som ikke har ro på seg og som man ikke kan regne med å beholde lenge, sier Njål Kleivkås. Som utleid fra Randstad Care har han gjort lynkarriere, og er som 26 åring avdelingsleder på Dønski bo- og behandlingssenter i Bærum.

Selv om det er helt umulig å gjette seg til er Njål faktisk født og oppvokst på en helt annen kant av landet. Mor kommer fra Østlandet, far er fra Hardanger og han vokste opp på et gårdsbruk i Ytre Levang i Leirfjord kommune. Vi snakker Helgelandskysten.

tidlig krøkes den som sykepleier skal bli

Njål fikk sans for sykepleieryrket tidlig. Familien var glad i historier. Flere av bøkene i den populære barnebokserien om Karsten og Petra var i huset. Njål likte særlig godt den om da Karsten brakk armen og måtte på sykehuset. Der ble han møtt av en a-typisk helt i hvitt: mann, med tatoveringer og skjegg, som attpåtil var snill. Da tok fire-åringen yrkesvalget. Og i motsetning til de fleste av oss andre, holdt han på valget sitt. Som voksen ble det tatoveringer, skjegg og sykepleierutdannelse.

Utdannelsen tok han på det de innvidde kaller Diakonhjemmet i Oslo, altså VID Vitenskapelige høgskole, i perioden 2014-2017.

yrkesvalg med mening

–  Jeg passer inn i sykepleieyrket fordi jeg vil jobbe med folk. Andre yrker ble for mye kontortid. Det er noe med å se andre folk smile som gjør hverdagen mer verdt, reflekterer han.

Etter endt utdanning, var planen jobb i Finnmark. Men så ble det kluss i vekslingen og jobben glapp. Via kontakter fikk han jobb på Ullern helsehus i Oslo, som den gangen ble drevet av Norlandia. 

Helsehuset var under oppbygging, og jobben var krevende.

– Det var en svært hektisk periode, veldig mye ansvar fort, stor utskifting av personalet og mange utfordringer. Det tok lang tid før Helsehuset hadde kommet seg på bena. Der lærte jeg at jeg måtte stå med rak rygg og ta initiativ selv for å løse problemene, sier han.

karrieremuligheter

Etter 2,5 år var lysten til å finne på noe nytt blitt så stor at han sa opp jobben på Helsehuset. Det var på tide å finne nye beitemarker. Å jobbe med barn hadde vært en drøm siden han gikk ut av Sykepleierhøgskolen. Dermed tok han veien til Ullevål sykehus og barnemedisinsk avdeling. Der fikk han et ledig vikariat. Etter et halvt år hadde han fått nok. 

– Der møtte jeg mennesker som stod i helt ekstreme situasjoner. Jeg har aldri følt meg så ny i jobben min som da, selv om ikke hadde så mye erfaring på den tiden. Jeg er en type som trenger tid til å bli kjent og lære nye ting. På barneavdelingen var det et vanvittig tempo. Dermed ble det et tidlig møte med første nedtur i arbeidslivet, forteller han. Den dag i dag er han imponert over lederne og de andre ansatte på avdelingen. 

– Jeg så hvordan gode ledere kan bidra for de ansatte i de mest hektiske hverdagene. De stod i det, viste at de verdsatte din jobb og gjorde det ytterste for å hjelpe deg i den situasjonen du sto i. Mine kolleger på gulvet var noen av de dyktigste menneskene jeg har møtt, og var uunnværlige i å gjøre det halvåret til en fin opplevelse for meg. Flottere folk skal en lete lenge etter.

møtet med bemanningsbransjen

Etter barneavdelingen åpnet det seg muligheter i Randstad Care. Han innrømmer at det var tilfeldig. – Jeg måtte ha en tenkepause. Jeg var litt “lost”, drømmejobben var ikke drømmejobben likevel, var dette yrket egentlig for meg? Jeg følte på nedturen. Men jeg måtte selvsagt ha en jobb og søkte halvhjertet rundt omkring, men visste ikke hva jeg ville, beskriver han. 

Så kom han over en annonse på Finn.no fra Randstad Care. Overskriften vekket interesse, noe om at var du ny i yrke og ikke visste helt hva du ville og glad i å reise? Ja, det stemmer for meg tenkte Njål og tok kontakt. Han kunne jo bare takke nei om det viste seg å ikke være interessant likevel. 

Etter et par dager fikk han tilbud om jobb i Bærum, på korttidsenheten på Dønski bo- og behandlingssenter. På senteret var det egen covid 19-avdeling, Koronaenheten. Etter kort tid flyttet han over dit. Fra et faglig synspunkt har det vært et spennende arbeidssted.

truffet av pandemien

– Julen 2020 kommer jeg ikke til å glemme, utfordrende, koselig og trist, sier han om følelsene som preget en spesiell julefeiring under pandemien.  

Og sånn “gikk no dagan” som det heter. 

Covid 19 roet seg etterhvert ned på Dønski. Den tok til gjengjeld av på det nærliggende sykehjemmet Stabekktunet. Etter noen ukers utrykningsvisitt for å bidra i en alvorlig smittesituasjon der, var Njål tilbake på Dønski. Der ble han tilbudt en jobb som koordinator. 

–  Så viste det seg at avdelingslederen ved Koronaenheten fikk ny jobb. Jeg fikk opplæring i turnus osv., og da skjønte jeg hva som var på vei, sier han. 

– Jeg gav meg selv en halv dag betenkningstid. Vel vitende om at sånne sjanser får du ikke hele tiden, takket jeg ja.  

Nedturen og oppturen kom altså tidlig for Njål. Det er ikke mange som sitter som avdelingsleder på et stort sykehjem som 26-åring.  

trivsel og muligheter som vikar

– Jeg trives veldig godt, særlig fordi det fortsatt er mye nytt. Jeg får muligheten til å skape orden og kontroll, passe på at andre får yte sitt beste. Min styrke er å få andre til å yte sitt beste, sier han. Gode tanker om lederrollen, tenker jeg. 

På spørsmål om hva det tenkes “der ute” om bemanningsbransjen, sier han at Adecco-skandalen fortsatt henger igjen i folks tanker.

– Det er et tabu som fortsatt lever, at de som ikke lykkes i å få fast jobb, finner seg en stilling i et bemanningsbyrå. I tillegg er det nok noe fremmedfrykt som eksisterer. Byråene tar inn mange folk fra utlandet og intuitivt oppfattes disse som dårligere kvalifisert. Det blir nesten litt sånn at folk blir over seg givne dersom disse gjør en flott jobb, noe de nesten alltid gjør, sier han.  

Selv er han fornøyd med Randstad Care.

– De er gode på struktur og briljerer ved å være tydelig på hva du kan forvente som ansatt der og hva bemanningsbyrået forventer av deg. Slik hjelper de kandidatene til å lykkes. Kontrakten følges til punkt og prikke. Det gjør at du vet hvor har arbeidsgiveren din. Den strukturen finnes ikke i alle byråer, understreker han. 

på begge sider av gjerdet

Kleivkås har også sett Randstad Care fra kundesiden, fordi han som avdelingsleder har hentet inn vikarer  fra byrået for å fylle inn hull i vaktplanene på sykehjemmet. 

– Randstad Care er lett å samarbeide med, jeg er trygg på at de kan levere, og at de fikser det om det blir problemer underveis, sier han. 

Som ansatt i vikarbyrå er det også enkelt å prøve seg på ulike steder. Fungerer det ikke, vil du få hjelp fra bemanningsbyrået til å ordne opp i situasjonen. De fleste oppdrag er jo også uansett korttidsoppdrag og nye muligheter kommer rundt neste hjørne, mens du hele tiden samler erfaringer om arbeidslivet generelt og ulike fagfelt spesielt.

– Helsebemanningsbyrået kan også hjelpe deg å velge rett. Selv har jeg diabetes type 1 og har ikke alltid vært like flink til å ta hensyn til det. I Randstad Care var min kontaktperson helt klar på at på grunn av sykdommen skulle jeg for eksempel ikke jobbe natt, sier han.

njål privat

Hvem er så avdelingslederen uten avdelingslederhatten på? Njål ler.

– Jeg er en real nerd. Hvis folk lar meg prate fritt tar det fort en annen vending enn de tror når de ser meg først. Jeg kan se ut som en sports- og turfyr, i stedet skyter jeg ut om forskjellige weird facts om universale lover, sjakkspill, Warhammer osv.  

Ellers er han glad i glad i fantasy, spille datspill, henge med venner, glad i mat og elsker å reise.

– Jeg kan reise til Italia bare for å spise pasta og pizza. En livsnyter, i ordets rette forstand. 

Født og oppvokst på Nesbyen, var det ingen selvfølge at ferden skulle gå til et av Afrikas sørligste land, nemlig Zimbabwe. Utdanningsløpet gikk fra hestelinje på videregående via naturforvaltning til fullførte sykepleiestudier. Innimellom ble det noen utenlandsturer. For eksempel ble en del av sykepleierstudiet tilbrakt i Australia. Men det var ingen grunn til å stoppe der. Med videreutdanning i rehabilitering, internasjonalt sosialt arbeid og Afrika-studier bar det ut i verden for alvor. Planen var New York. Det ble i stedet Zimbabwe. Og da var det gjort.

Gjennom prosjektet Midlands Children Hope Project, har hun gitt hundrevis av barn tryggere oppvekstmiljø og mulighet til å skape seg en fremtid i townshipen Mkoba utenfor byen Gweru, i Zimbabwe. I periodene hjemme i Norge tar hun oppdrag som sykepleier. 

hvorfor sykepleiestudiet?

– Jeg fikk min første jobb i helsesektoren, på sykehjem, da jeg var 14 år. Da jeg senere skulle velge utdanning, var det veldig naturlig å gli inn i sykepleien. Det var ikke noe annet som egentlig fristet, og jeg visste at jeg ville fikse helsefaget. Min eldre søster er sykepleier og backet meg på valget, forteller Lene. 

Lene har etter hvert blitt godt kjent med vikarbyråverdenen. Tidligere var studenttilværelsen en fin måte å kombinere prosjektet i Zimbabwe med livet hjemme i Norge. Det har derfor blitt en del videreutdanning. Etter å ha begynt å jobbe i byrå har hun fått enda mer fleksibilitet og muligheten til å balansere prioriteringen mellom prosjektet i Zimbabwe og jobb her hjemme. Når bunken med regninger blir for høy er det jobben som troner først på listen. 

Som nyutdannet sykepleier hadde Lene fast jobb på Nesbyen. Det fungerte likevel fint fordi arbeidsgiveren var så fornøyd med arbeidsinnsatsen at de ga henne fri når utferdstrangen ble for påtrengende. 

drømmen om å reise

Og som for oss andre, har veien blitt til mens hun har gått. Med fast jobb på Nesbyen og en arbeidsgiver som stadig tilbød kurs, videreutdanning osv, var det ikke lett å rive seg løs. Men følelsen av å gro fast kom snikende. Noe måtte skje.

– Planen var å reise til New York og jobbe som sykepleier der, det hadde jeg alltid hatt lyst til, sier hun. Den drømmen viste seg å bli “drept” av papirmøllen man må gjennom for å kunne bo og jobbe i USA. Samtidig kom hun tilfeldigvis over muligheten til å drive frivillig arbeid i Zimbabwe.

– Da tenkte jeg, hvorfor skal jeg ikke gjøre det i stedet, sier hun.

fra Nesbyen til Mkoba

Som sagt, så gjort. Hun dro til Midlands og byen Gweru, som har ca 200.000 innbyggere og ligger forholdsvis midt i landet. Noen kilometer utenfor byen ligger townshipen Mkoba. Der finnes Midlands Children Hope Project. Gjennom prosjektet har man bygd opp et barnehjem med to barnehjemsbygg, grønnsakshage, lekeplass, fotballbane, vannhull og hjemmelagd utegym for 20 tidligere gatebarn. I tillegg finnes et dagsenter for gatebarn i byen Gweru. Prosjektet betaler også for 118 barn på skolen, gir mikrolån til 40 familier, driver en 4H lignende klasse for 67 barn, og har totalt 12 pågående prosjekter. Et av poengene er å få gatebarna, som det er mange av, vekk fra gatene og inn i prosjektets hjelpetiltak. Et annet er at lokalbefolkningen skal bli i stand til å greie seg selv. 

To andre nordmenn hadde vært der tidligere. De hadde allerede på det tidspunktet Lene kom til Zimbabwe første gangen, etablert organisasjonen i Norge. I dag er det Thomas, Anita og Lene som driver det fra Norge, med jevnlig besøk til Zimbabwe. I Zimbabwe er det åtte lokalt ansatte som har ansvar for daglig drift av barnehjemmet, dagsenteret og de andre prosjektene. Disse får symbolsk lønn. I tillegg får de andre goder fra prosjektet, som for eksempel støtte til skolegang for barna sine, medisinsk hjelp når de trenger det og de inkluderes i alt som skjer på barnehjemmet og ellers i prosjektet. 

fattig og rik

Hvordan opplever du det å skulle leve i rike Norge etter å ha sett fattigdommen i Zimbabwe?

– Det er det vanskeligste. Jeg har to ekstremt forskjellige liv. Der bor jeg i townshipen uten strøm og vann, i Norge har jeg hus og alt jeg trenger. Første gang jeg kom hjem tenkte jeg hvordan skal jeg greie å leve i Norge igjen? Kontrasten ble veldig stor, våre problemer her ga ikke mening, forteller hun. 

– Var det snakk om å gå ut med venner i Norge, tenkte jeg straks at “en øl på byen her er en måned med ris på barnehjemmet”. Jeg vurderte å bare pakke sammen her i Norge og flytte ut på gata i Zimbabwe. Nå har hun et mer balansert syn på det hele. – For at jeg skal kunne hjelpe dem må jeg være i det samfunnet som kan gi penger til driften i Zimbabwe – nemlig Norge. Det hjelper ikke at jeg distanserer meg fra det norske samfunnet hvor folk har råd til å gi oss økonomisk støtte, erkjenner hun. 

gavmilde nordmenn

Den viktigste jobben hun gjør for prosjektet i Zimbabwe i de periodene hun er i Norge, er nemlig å skaffe penger til driften. Disse pengene kommer fra gavmilde nordmenn og norske bedrifter. De små beløpene blir mye når mange nok gir.

– Nesbyen, der jeg er fra, har 3 300 innbyggere. Der arrangerer vi, i samarbeid med lokale aktører, et andeløp og konsert hvert år. Folk kjøper en plastikkand, som så settes ut i den lokale elva. Første and i mål lenger ned i elva vinner. Rundt 100 fantastisk fine premier blir hvert år gitt av lokalt næringsliv. Lene og resten av gjengen hennes har gjennom dette arrangementet alene fått inn 1,3 millioner kroner til prosjektet. 

– Nå har vi et fundament økonomisk sånn at vi klarer å holde de 12 pågående prosjektene vi driver i gang, forteller hun. Planene framover er å bygge et nytt samfunnsenter, hvor hele lokalsamfunnet skal kunne få kunnskap, veiledning, hjelp og støtte til å klare seg selv. Pengeinnsamlingen til dette pågår nå. Det er nemlig et prinsipp for Lene og resten av gjengen at pengene skaffes først, deretter settes prosjektet i gang. 

de største inntrykkene

Hun begynner å fortelle om Tatenda, en liten gutt hun ble kjent med første gangen hun var i Zimbabwe. På dagsenteret for gatebarn opplevde de at ungene begynte å stjele mat. – Det er uvanlig, og vi lurte på hva som skjedde. Men ingen av barna ville fortelle. 

Snart kom det for dagen at de stjal mat til Tatenda på fire år. – Han var kastet ut på gata av foreldrene sine. Han var den yngste gategutten og de andre var redd for å fortelle oss om han. De visste ikke hva som ville skje fordi han var så liten, forteller Lene. 

– Tatenda var like stor, eller liten, som min eldste nevø hjemme; Lars Olav. Jeg kjente på den urettferdigheten det er at de levde så forskjellige liv. Mens Lars Olav fylte opp gulvet på rommet sitt med leker, hadde Tatenda aldri hatt en leke. Han gjorde skikkelig inntrykk på meg og da skjønte jeg at arbeidet vårt har en veldig mye større betydning. Tatenda hadde ikke overlevd på gata hvis han ikke hadde kommet inn på barnehjemmet. I dag er han snart ungdomsskoleelev, kåret til skolens beste mange ganger og har det fint, forteller Lene.

hjelp som nytter

Så forteller hun videre om en familie de kom over da det lokale barnevernet tok kontakt. Familien bestod av til sammen 10 barn og 2 voksne som levde i ytterste fattigdom.

– De levde i en bitteliten jordhytte, det var ikke mat, ungene hadde åpne kjøttsår på kroppen på grunn av manglende hygiene og lå apatiske og utslitte på bakken. Vi måtte gjøre noe.

De ga faren i familien jobb i grønnsakshagen på barnehjemmet. Betalingen var ikke penger, men grønnsaker og kunnskap. Barna ble sendt på skolen, mor var hjemme med de to minste. Neste steg var å kjøpe frø og annet utstyr, slik at de kunne dyrke opp en grønnsakshage hjemme, under tett oppfølging. 

– Den forandringen familien har gjennomgått er ekstrem. Nå har de bygd opp flere jordhytter, ett murhus og har fått mange geiter og høner. Sist høstet de 1,25 tonn mais og åtte 20-litere med peanøtter fra grønnsakshagen sin. Barna er best på skolen og får medaljer for det ene og det andre. I dag betaler vi kun skolepenger forklarer Lene.

Det som er enda bedre er at dette har gitt ringvirkninger lokalt. Naboene kommer og spør hvorfor er din kål så fin? Dermed blir de rådgivere i grønnsakdyrking og hagestell for alle andre i landsbyen. De ligger i forkant og planlegger for år framover, de har test-hage for å finne ut hva de kan dyrke neste år og hva som skal til for at den nye avlingen skal bli bra. 

lån til selvhjelp

– Utviklingen til denne familien er bakgrunnen for at vi nå gir andre familier 100 dollar i startlån for at de skal bli selvstendige. Først må de gå kurs. De kan selv velge hva de ønsker å starte med: flette kurver, sy duker, lage mat osv. Noen driver lunsjsted i byen, andre selger fantastisk kunst. Ofte har de god formening om hva de vil, men vi ser at det ikke alltid er det smarteste valget. Da rådgir vi. Har du aldri sydd før, så skal du kanskje ikke begynne med det, men er du god til å bake kan du heller begynne der. Men stort sett har alle en egen grønnsakshage der de dyrker mat til seg selv. 

Nå er Lene snart på vei til Zimbabwe igjen. – Jeg jobber nå til første april i Norge og så drar jeg nedover for en forholdsvis kort periode. I sommer jobber jeg gjennom Randstad Care på Jevnaker omsorgs- og rehabiliteringssenter. Til høsten er planen å dra ned igjen og bli over en lengre periode. 

Planen er å være mest mulig i Zimbabwe når det er vinter i Norge, og å jobbe i Norge om sommeren. 

– Jeg har jo lån på bil og bolig som alle andre, og alle faste utgifter må jo betales når jeg er i Zimbabwe og ikke har lønn. 

vikar og bistandsarbeider

Dette året blir et prøveår for å se hvordan det fungerer og kombinere bistandsarbeid i Zimbabwe og vikaroppdrag i Norge. Vi krysser fingrene for at Lene lykkes med kombinasjonen. Da kan flere av barna i townshipen lykkes med, en gang i fremtiden, å bli noe. Slik som 16 år gamle Piniel, som sier dette på nettsiden til Midlands Children Hope Project:

Jeg er så glad og takknemlig for at barnehjemmet og alle som jobber der er så snille, og at de viser oss så mye omsorg og kjærlighet. På grunn av Midlands Children Hope Project vil jeg en gang i fremtiden bli noe.