Forfatter: Christian Børresen

– Veien ble til mens vi gikk, forteller Åsa. Hun snakker om den gangen hun virkelig stod i førstelinjen for Randstad Care, da mottakssenteret for afghanske flyktninger i Sandefjord skulle bemannes.

Vi hadde alle sett dramatiske bilder på nyhetene fra Kabul. Nato trakk seg ut av Afghanistan og fortvilte afghanere dro til flyplassen i håp om å komme seg på et fly ut av landet. Sandefjord kommune fikk ansvaret for å drifte mottakssenteret for de afghanerne som skulle hentes til Norge. 

jobbet døgnet rundt

– Sandefjord kommune hadde en “historie” med Randstad sitt kontor i Larvik, som tidligere hadde hjulpet kommunen med å skaffe folk. De tok kontakt med dem igjen og ble sendt videre til Care i Oslo fordi det denne gangen gjaldt å få tak i helsepersonell, forteller Åsa. Randstads Larvik-kontor hadde altså gjort en god jobb og beredt grunnen for at Care, som det eneste byrået, fikk spørsmål om å hjelpe til i denne sammenhengen. 

–  Det var veldig spennende. Noe annet enn det vi jobber med til vanlig, og det er gøy. Verken kommunen eller vi forstod hvor omfattende dette oppdraget ville bli. Det var jo heller ikke et oppdrag vi kunne sette på vent til rammene var klargjort bedre. Her var det bare å jobbe ut fra den informasjonen vi hadde og tåle at “veien blir til mens vi går”. Jeg jobbet døgnet rundt i flere dager, sier Åsa.

Innsatsen lønte seg. Randstad Care greide å få på plass kompetente folk. Med dem Sandefjord kommune selv skaffet, kom mottaket i drift. Flyktningene fikk hjelp da de satte beina på norsk jord og Randstad Care var fornøyd med å ha bidratt positivt  i verdensbegivenhetene. 

oppvokst i Nordens riviera

Åsa vokste opp i Piteå, nord i Sverige, ved Bottenviken. Det ligger sånn omtrent på linje med Mosjøen. Piteå reklamerer med at skjærgården har 550 øyer. På flere av dem er det historiske plasser som viser at det har bodd folk der i ualminnelige tider. Piteå er også en turist- og sommerby. Pite havsbad, også kalt Nordens riviera, med kilometerlang sandstrand tiltrekker seg mange besøkende fra Nord-Norge. Piteå kan skilte med høye vanntemperaturer og sol i 23 av 24 timer på sommeren. Rett ferieplass for badenymfer altså. 

Åsa forlot sommerparadiset med mor og far og tre søsken som 19-åring. Da hadde hun allerede bestemt seg for at det måtte bli et omsorgsyrke, men takket nei til plass på barnehagelærerutdanningen. – Jeg fant ut at jeg ikke orket å gå rett i gang med studier, men trengte et avbrekk og valgte å sikte meg inn på et “friår” med jobb i Stockholm, forteller hun. 

– Den gangen var det mangel på folk i byene i Sverige, samtidig som det var arbeidsløshet i distriktene i nord. Dermed betalte staten flyttelass og ga gratis hjemreiser til folk som var villig til å flytte sørover, forteller Åsa.

helsefagarbeider på intensivavdeling

Hun ble en av dem som satte nesa mot Stockholm og ufaglært tilværelse på sykehus i byen. Mens hun jobbet på sykehuset, ble hun også utdannet til “undersköterska”, det som på norsk heter helsefagarbeider.

I Norge har helsepersonellkommisjonen for noen måneder siden kommet med en rapport, som blant annet foreslår at helsefagarbeidere skal sterkere inn i norsk helsevesen, også på sykehus. 

Som helsefagarbeider på intensivavdeling på sykehus i Sverige sjekket Åsa pasientens vitalia, sørget for suging av slim fra respirator tube eller tracheostomikanyle, tok blodprøver, skiftet perifere venekatetre ved behov, skiftet urinkateter osv. Sykepleierne ga medisiner og fulgte opp at helsefagarbeiderne hadde gjort sine oppgaver. De hadde full oversikt via skjermer på vaktrommet. Skjedde det noe, var de der med en gang. 

Helsefagarbeiderjobben ga mersmak, og Åsa bestemte seg for å satse ordentlig og bli sykepleier. 

alt var bedre i Norge

I 1997 gikk ferden til Norge og Drammen. Da var hun ferdig utdannet sykepleier, og det var mer lønnsomt å jobbe i det norske helsevesenet enn i det svenske. – Lønnen var høyere, arbeidsuken kortere og det var flere mennesker på vakt til enhver tid. Jeg fikk sykehusbolig på 30 kvm til 900 kroner i måneden. Planen var å jobbe et halvt år, tjene masse penger og deretter reise tilbake til Sverige, ler hun.

Etter en tid på ulike avdelinger på Drammen sykehus flyttet hun til Oslo. Der begynte hun på Rikshospitalet på medisinsk intensiv og etterhvert på thoraxkirurgisk intensivavdeling. Uten spesialkompetanse i intensivsykepleie jobbet hun som ansvarlig for voksne, men ikke for barn. 

byttet turnus til reising

– Etter hvert erfarte jeg de negative sidene med turnus. Mens andre hadde det gøy i helgene, måtte jeg gå på vakt. Sykepleierjobber på dagtid var sjeldne, har man først en slik jobb holder man godt på den, erfarte hun. 

Dermed valgte hun å  gå ut av sykehusjobben og inn i salgsbusiness, uten å forlate “helsebransjen”. – Jeg har aldri sluppet sykepleierbiten, jeg må jobbe med mennesker. Jeg kunne ikke solgt mobiltelefoner eller andre harde ting, sier hun. 

Underveis tok livet sin egen vending. Det dukket opp en flott og interessant nordmann. Da var veien til familie og barn kort. 

Første jobb som selger bestod i å selge medisinsk utstyr. Det innebar mye reising. Barna skulle i barnehage og etterhvert på skolen, mannen reiste også mye i sin jobb og hverdagen gikk ikke opp. Dermed byttet hun over til en markedskoordinator-jobb i et annet firma som også solgte medisinsk utstyr. Deretter gikk ferden inn i Randstad Care.

Hvilke fordeler har du som sykepleier i denne jobben? – Jeg forstår vikarene. Det er en trygghet for dem at vi faktisk vet hvordan det er å jobbe der ute på gulvet. Jeg kan også lettere “matche” kunder og kandidater. Jeg og kundene snakker samme språk, sier hun. 

bedre utdanninng for helsefagarbeidere

Hvordan mener Åsa sykepleiermangelen i Norge kan løses? – Jeg tror på det helsepersonellkommisjonen sier: helsefagarbeiderne må inn i større grad enn i dag, men utdanningen for denne gruppen må bli bedre. I Sverige lærte vi å gjøre “sykepleierting”; sette urinkateter, ta blodprøver osv. Dessuten tror jeg på å gjøre det mer attraktivt for sykepleiere å jobbe i kommunene, å bygge opp gode sykepleiermiljø der. Det må være fokus på at sykepleierne må gjøre sykepleieroppgaver. De må fortsatt ha oppgaver som gjør at de ser hele pasienten, men innenfor denne rammen må oppgavene rendyrkes mer enn i dag. 

Hva gjør Åsa når hun ikke jobber? Og kanskje har litt fri fra familien?

– Da er jeg sammen med familie og venner, koser meg i sosiale lag, trener, går på kafe, konserter og musikaler,  jobber i hagen – eller gjør ingenting. 

Randstad Care opplever at spanske sykepleiere, med fire års utdanning, er svært faglig kompetente. Våre to spanske vikarer Juan og Carlos har bevist det. Etter få dager på sykehjem i Kvinnherad, lærte de opp kolleger i enkelte prosedyrer som de andre ansatte ikke var helt trygge på. Dagen etter at dette intervjuet ble gjort, skulle de ha kurs i tracheostomi for kolleger på sykehjemmet.

spesialisering allerede i grunnutdanningen

– Spania har ikke den spesialiseringen dere har i Norge for sykepleiere. Det betyr at en spansk sykepleier utfører mange oppgaver som man i Norge må ha spesialutdanning for å kunne utføre. Den spanske sykepleierutdanningen er mer omfattende enn en norsk utdanning. Vi har praksis “overalt” i helsevesenet, også på veldig mange avdelinger på sykehus. Og når vi har det, går vi alltid ved siden av en sykepleier, men det er vi som gjennomfører prosedyrer og gjør oppgavene. Dermed lærer vi på et annet nivå enn om man bare ser at andre gjør det, forklarer Juan og Carlos. 

Juan og Carlos kom til Norge samtidig og jobber nå altså begge på sykehjem i Kvinnherad, nærmere bestemt i Rosendal. For mange nordmenn er Rosendal synonymt med Baroniet i Rosendal. Med hjelp av Wikipedia kan vi gi noen tilleggsopplysninger: bygda har ca 800 innbyggere og den ligger ved Hardangerfjorden. I turistbrosjyrene er det, ved siden av Baroniet, naturen som trekkes fram, særlig nærheten til Folgefonna Nasjonalpark.

eventyrlyst med natur i sikte

Selv om Juan har vokst opp på et mindre sted i Spania, så har de begge bodd i Madrid under studiene og er vant til mye større forhold. Hvordan oppleves det?

Begge er samstemte i at det er litt rart, men samtidig går veldig fint. 

– Jeg elsker natur, i Norge er det bra natur. Jeg har jobbet som sykepleier i Nord-Spania, der gikk vi på tur i fjellet. Det var det jeg ønsket meg i Norge også, men i tillegg ville jeg ha bedre arbeidsforhold og mer lønn. Drømmen om å reise til utlandet for å oppleve andre kulturer og lære andre språk har alltid vært der, forteller Carlos.

Også Juan trakk mot Norge på grunn av fantastisk natur. – Jeg elsker å reise og å være aktiv ute i naturen. Jeg har vært i Norge før og likte det, og begynte å tenke at jeg kan reise til Norge som sykepleier. Der kan jeg møte en ny kultur og lære et nytt språk, sier han om hvordan tanken om å reise til Norge vokste fram. 

ja, vi elsker “Bua”

I denne sammenhengen har begge fått en åpenbaring i Norge: ordningen med gratis utleie av idretts- og turutstyr på Bua. Det finnes nemlig en “bu” i Rosendal også, der de to spanjolene stadig er innom for å låne utstyr til neste “ekspedisjon”. Akkurat da vi snakket sammen i vinter, var planen snowboard i Hemsedal kommende helg. Til og med kajakker kan man låne gratis på Bua i Rosendal, forteller de begeistret.

ser hele pasienten i Norge

Så mye om fritiden i Rosendal. Jeg vrir samtalen over på jobben på sykehjemmet og spør om forskjellene i hvordan man utfører sykepleier-jobben i Norge og i Spania.  

– I Spania har hver sykepleier mange pasienter, fordi vi har mye mer avgrensede oppgaver knyttet til pasientene. Der må man for eksempel være sykepleier for å gi legemidler. I Norge gjør vi alt med pasienten. Det er bra, for da ser vi mer helheten til den enkelte, forklarer de.

Carlos legger til at i Spania må alt gå raskt og effektivt. Så fort går det at småpraten med pasientene også blir borte. – Her i Norge kan jeg snakke med dem og høre hvordan de har det. I tillegg observerer jeg selv og vurderer om de for eksempel er dårligere enn tidligere og hva vi kan gjøre for å bedre situasjonen. I Spania opplevde jeg at pasientene var dårlige over mange dager og ingenting ble gjort. 

imponert over farten

Begge er imponert over hvor fort det går i Norge dersom pasientene skulle trenge mer medisiner, andre medisiner eller noe helt annet. – I Norge hører legen på deg og dagen etter har pasientene andre medisiner, eller andre ting som må endres er på plass. Selv på sykehusene i Spania går det ikke så fort, forteller de.

Carlos konkluderer spøkefullt med at han gjerne kommer på sykehjem i Norge, men i Spania sier han nei takk til plass!

overrasket over alkoholservering

Hva har så forundret dem på sykehjemmet? De ble overrasket da pasientene fikk sukker i kaffen om de ønsket, og særlig gjorde det inntrykk da det faktisk ble servert alkohol en dag. 

De forklarer at i Spania blir studenter i ulike typer helsefag innprentet en grunnholdning. Det er ikke lov å gjøre noe som kan svekke pasientens helse, verken om pasienten er innlagt på sykehus, sykehjem eller mottar hjelp i hjemmet. Dermed er sunn livsstil et mantra, også om man er kommet på sykehjem eller for den saks skyld ønsker seg et glass vin til maten i hjemmet og trenger hjelp for å oppfylle ønsket. 

Begge trives veldig godt i Norge og er veldig godt fornøyd med måten de er tatt i mot i Rosendal.

– Vi opplever at alle har vært veldig positive, hjulpet oss med språket og vi trives veldig godt. Dermed er det veldig bra at vi kan gi noe ekstra tilbake, for eksempel ved at vi kan ha et lite “kurs” i tracheostomi for kollegene her, sier Juan. 

Mari Rønning trådte inn i Randstad Care fra akuttsykepleier-jobb før sommeren i 2021. Egentlig var drømmen å bli jordmor, men hun visste på forhånd at hun ikke ville takle det de gangene det går galt. Det er forståelig. Tilfeldighetene førte henne inn på geriatrifeltet, der hun trivdes godt. 

mamma hadde “trua”

Hvorfor sykepleier?

Via en bekjent fikk Mari i unge år sommerjobb på operasjonsavdelingen på sykehuset i Tønsberg. Det ga mersmak. 

– Mamma plantet også et frø i hodet mitt. Hun sa til meg at “jeg tror du ville være en veldig fin sykepleier”, forteller Mari. 

I sommerjobben fikk hun, blant mye annet, mulighet til å observere et keisersnitt. Da kom ideen om å bli jordmor. Men etter å ha tenkt seg litt om fant hun altså ut at det ikke helt var tingen likevel. – Det hele endte med at jeg fikk tilbud om jobb på det siste stedet jeg var i praksis på sykepleierstudiet og takket ja til det. Etterhvert fikk jeg tilbud om videreutdanning i geriatri, forklarer hun.

Hun likte godt å jobbe med eldre, mange av dem har komplekst og sammensatt sykdomsbilde. Når jeg ber henne trekke fram noe av det hun husker best fra egen sykepleierkarriere, er det dette: – Jeg husker episoder der jeg sitter på sengekanten og tar del i livets siste slutt, som jeg gjorde som geriatrisk sykepleier. Jeg sitter der og holder en gammel hånd og tenker på alt de har vært gjennom, første og andre verdenskrig, og så får de en fin død ved at de bare sovner inn, minnes hun. 

Tilfeldighetene førte henne etterhvert videre over i et nytt felt, akuttsykepleie og akuttmottaket på Ullevål sykehus i Oslo. Hun minnes første gangen hun skulle være med å observere et traume på akuttavdelingen på Ullevål. – Jeg ble så vanvittig imponert over hvordan teamet håndterte situasjonen. Og litt senere, plutselig var jeg der selv, som en del av teamet!  

Da hun senere flyttet til Tønsberg, satset hun videre på akuttsykepleie og begynte i tilsvarende jobb på sykehuset i Tønsberg. 

rett inn i verdensbegivenhetene

Kort tid etter at hun våren 2021 spaserte ut av akuttmottaket og inn på kontorene til Randstad Care i Oslo sentrum skjedde følgende: Nato trakk seg ut av Afghanistan.

Regjeringen bestemte raskt at flyktninger skulle hentes til Norge. Det ble opprettet et mottakssenter i Sandefjord. Randstad Care fikk i oppdrag å bemanne senteret med sykepleiere og annet helsepersonell. I og med at de fleste bemanningsansvarlige i Randstad Care er sykepleiere, fikk noen ideen om at de kanskje kunne ta noen vakter selv. Etter en liten realitets-orientering innså de fleste at kompetansen nok var litt for rusten. Unntaket var Mari. 

Hvordan opplevde hun det? Å gå rett inn i begivenhetene som dominerte nyhetssendingene på TV?

– Det var veldig spesielt. Rart en kveld å se hvordan folk klatret oppover et fly for å komme med, noen dager etterpå er det dem vi tar i mot i Sandefjord. Det var skuddskader, traumer og sykdommer de hadde fra før, forteller hun. 

Møte med flyktningene gjorde inntrykk selv på en erfaren akuttsykepleier. – Det var ekstremt tøft, men også ekstremt givende. Jeg hadde ikke lyst til å dra derfra da vakten var over, jeg ville bare være videre og gjøre jobben. Det ga mersmak, jeg hadde lyst til å gjøre mer av det, bistå som medmenneske og sykepleier, sier hun. Hun opplevde de afghanske flyktningene som utrolig takknemlige folk.

– tenkte til slutt at jeg kunne pendle hvor som helst

I dag sitter altså Mari som bemanningsansvarlig i Randstad Care. Hva var det som gjorde at hun valgte å gå ut av den tradisjonelle sykepleierrollen og over i bemanningsbransjen?

En del av ansvaret må Alena Strømme ta. Alena jobber allerede i Randstad Care på legeteamet. Mari og hun studerte sammen på sykepleierhøgskole i Oslo og de har holdt kontakten etter studiene. – Alena har over tid prøvd å overbevise meg om at jeg må inn i bemanning. Jeg tenkte at det  å pendle fra Tønsberg til Oslo var for krevende.

Men så gikk tiden og ting begynte å skje. 

– Etterhvert tenkte jeg mer og mer på at det hadde vært deilig å slippe turnus, forteller hun. Som sykepleier opplevde hun også en negativ utvikling i “bransjen”. I løpet av 15 år i arbeidslivet ble det stadig mer krevende. De siste fem årene ble det enda verre og det kom ingen flere hender.

– Det gikk opp for meg at det ikke kommer til å bli bedre. Det var ok da jeg begynte, vi fikk tatt pauser, men de siste årene løp og løp vi, det var ikke rom for pauser, og det er begrenset hvor lenge man orker, påpeker hun. 

De to siste årene begynte hun å tenke at hun kunne pendle hvor som helst. – Jeg føler at som sykepleier tåler man mye, man er i et serviceyrke og fyker rundt. Men da jeg gikk ut i fødselspermisjon håpet jeg at jeg aldri skulle tilbake, selv om jeg egentlig elsker sykepleierjobben. 

I tillegg kom korona, og hjemmekontor ble helt vanlig. Dermed var det gjort og neste stopp i karriereløpet ble Randstad Care.

– ikke vant til å bli sett

Hvordan opplever du at du bruker sykepleierkunnskapen din i jobben i Randstad Care?

– Jeg skjønner hva kundene trenger og kan sette meg inn i situasjonen til sykepleierne, jeg blir nok mer troverdig. Jeg kan “matche” kunder og sykepleiere bedre for jeg kan se når noen passer sammen  – og når de definitivt ikke gjør det, reflekterer Mari. 

Hun påpeker videre at sykepleiere ikke er bortskjemt med å bli sett og tatt vare på. – Lederne har det også fryktelig travelt og de har mange under seg. Om alle trives og har det bra i hverdagen, havner fort litt langt ned på sjekklisten for en avdelingssykepleier.

Derfor legger hun vekt på den delen av rollen hennes når hun snakker med sykepleiere hun har ansvar for. – Jeg skal sørge for at de har det fint. Er det problemer, hjelper jeg dem å ordne opp. Det er ganske luksus for dem å ha noen som passer på at de har det bra, sier hun. Og forteller at hun faktisk bruker dette som et salgsargument. – Når jeg snakker med sykepleierne som spør hvordan det er å være vikar, argumentere jeg med dette: vi tar vare på deg, for det er de ikke nødvendigvis vant til. 

bransjen er mye viktigere enn jeg trodde

Hva overrasket henne med bemanningsbransjen? Hun forteller at hun nå ser på vikarbyrå med helt nye øyne. – Bemanningsbransjen er en så mye viktigere bransje enn det jeg noengang har tenkt. Da jeg som sykepleier på sykehuset møtte vikarer på jobb tenkte jeg så slitsomt å hoppe fra sted til sted. Nå angrer jeg faktisk på at jeg ikke har jobbet som sykepleier i vikarbyrå før jeg fikk egen familie. 

– Jeg opplever fortsatt at jeg har en viktig rolle selv om jeg ikke er i kontakt med pasienter. Bare det å yte service overfor kundene, og ikke minst den samfunnsinnsatsen Randstad Care gjør. I Sandefjord, på mottakssenteret for flyktningen, den innsatsen der var uvurderlig. Og i forbindelse med koronaen, der vi var involvert i alt fra smittesporing og vaksinesetting til behandlingen av korona-pasientene på sykehusene, sier hun. 

Det mest utfordrende er det å skulle være på tilbudssiden hele tiden. Til gjengjeld er jobben i bemanningsbransjen mye mer fleksibel enn en vanlig sykepleierstilling. – Nå står jeg til tjeneste og er mellommann mellom kunder og sykepleiere i hele tiden, også utenfor vanlig arbeidstid. Men samtidig har jeg mye større fleksibilitet nå enn tidligere og den fleksibiliteten setter jeg enormt pris på, sier Mari. 

lykkelig av klessortering og podcast

Hva gjør Mari når hun koser seg med yndlingshobbyen?

Mari påpeker at hun balanserer full jobb med tre aktive jenter på 2, 6 og 9 år, så det er lett å glede henne. – Jeg kan få lykkefølelse for eksempel av en time alene en lørdag formiddag for å høre podkast og sortere klær, ler hun. 

får mental ro av crossfit og Jacoby

Hun innrømmer at det er en ting som hun, til tross for krevende hjemmeliv, tar seg tid til: Crossfit-trening. – Det er faktisk avgjørende for psyken min. Da kommer jeg fra kaos hjemme og kanskje på jobb også, og så kobler jeg helt av på treningen, det er gull verdt. 

– Av og til når hverdagen med tre små barn og full jobb blir veldig slitsom pleier jeg å spille en sang. Det var en god venn som tipset meg om denne sangen og nå gir jeg tipset videre til alle travle småbarnsforeldre. Den minner meg om at tiden går fort og at jeg må nyte livet der vi nå:

hverdag

Når en morragretten unge slår seg vrang og rekker tunge

Og nekter å ta klær og støvler på.

Når melkeglassa veltes og geitost-maten eltes

Mellom fingre som er klønete og små

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

En gang vil du savne slitet

Da er det for sent å vite;

Det er du som gjør din dag og tinning grå

Louis Jacoby