Å jobbe som sykepleier gjennom et bemanningsselskap kan gi unike muligheter. Vi har snakket med en av sykepleierne våre som kanskje har en litt annen bakgrunn enn de fleste, og som kombinerer jobben hos oss med unike opplevelser og givende arbeidsoppgaver.

Første gangen vi hørte om Tero, var da vi fikk se et fantastisk bilde tatt fra et hjelmkamera til en motorsyklist. Veien framover på bilde var smal, fjellene var høye, naturen var fantastisk og solen skinte, selvsagt, fra skyfri himmel. Mannen på motorsykkelen var Tero på vei mellom dialyseoppdrag. 

Tero stiller i intervjuet med hettejakke med Vulcan Riders Finland på brystet. Da vi spør om Vulcan Riders er han rask med å påpeke at her snakker vi ikke Hells Angels e.l.

– Jeg er en av grunnleggerne av Vulcan Riders i Finland. Det er en familieklubb med avdelinger rundt omkring i Europa, forteller han.

dialyse og black metal

For tiden jobber han på Ahus på dialyseavdelingen. Da vi skulle avtale tidspunkt for dette intervjuet, sier Tero at “det passer onsdag kl. 12.00, for da er jeg på musikktur i byen”. Flere hadde sagt til oss at Tero var en kul fyr. Vi fikk straks ideer i hodet om litt sånn hard rock. Det var bare delvis rett. Han nevner punk, reggae og ska (forløperen til reggae) og er veldig fascinert av den norske black-metal-musikken, som jo faktisk er internasjonalt anerkjent. Men yndlingsgruppene er Gåte og Valkyrien Allstars. Wikipedia forteller at Valkyrien Allstars er en norsk folkemusikk/folkrockegruppe fra Oslo, opprinnelig var det en hardingfeletrio. Gåte er et norsk band som spiller en blanding av folkemusikk iblandet heavy metall og elektronika. Begge gruppene kan skilte med prisdryss av de sjeldne, så her snakker vi kvalitet. 

langt hjemmefra

Kanskje på tide å gå tilbake til begynnelsen. Tero er egentlig finsk. Født og oppvokst sørøst i Finland. Ikke langt fra den russiske grensen, midt blant de store sjøene, i byene Joensuu og Savonlinna. 

Der startet han sin seriøse yrkeskarriere som slakter. Fra slaktebenken gikk veien videre til sykepleierutdanningen. 

Ingen logisk overgang her Tero?

– Nei, og jeg har ikke noe tradisjonelt sykepleierutseende med mine tatoveringer og lange dreadlocks heller. Men søsteren min er sykepleier og hun sa at “dette er noe for deg også Tero”. Jeg liker å jobbe med mennesker og mener også jeg er god med mennesker, sier han. 

Etter tre og et halvt år på sykepleierutdanning, bar det inn i yrkeslivet på sykehus. Det ble 20 år med intensivsykepleie og dialyse. – Jeg trivdes veldig godt med disse fagdisipinene, de er for meg, smiler han.

eventyrlysten

Etterhvert kom lysten til å prøve seg som sykepleier utenfor Finland.

– Jeg ville ha mer erfaring som intensivsykepleier og samtidig oppleve noe annet, forteller han. I stedet for å satse på et nordisk land, reiste Tero til Saudi Arabia. Der begynte han å jobbe på intensivavdelingen på et stort sykehus. Planen var å bli ett år, men etter tre måneder pakket han kofferten og reiste tilbake til Finland.

– Jeg ble skuffet. Det ble ikke som jeg tenkte. I sykehuset fungerte logistikken dårlig og mye var veldig omstendelig. Jeg kunne be om medisiner til pasienter, og det tok åtte timer før de kom til avdelingen. Det ble mye venting og lite jobbing, sier han.

Det passet ikke Tero, men eventyrlysten var ikke borte. Dessuten var han kritisk til personalpolitikken i sykehussektoren i Finland. Sykepleiermangelen var, og er, stor. Det ble stadig færre sykepleiere, særlig på sengepostene. På toppen av det hele begynte han å bli litt lei intensivsykepleie.

med kona på tur

Som alle som har lest denne historien fra begynnelsen, har skjønt, er Tero en en stor motorsykkelentusiast. Kona kjører selvsagt også motorsykkel. De dro til Norge første gang for ti år siden. Etterpå har de vært på flere flotte motorsykkelferier her i landet. Nå ble de enige om at Tero kunne sette kursen mot Norge. 

En ting måtte han ordne opp i først;  han måtte lære språk. Både han og kona begynte på norsk-kurs. Læreren var intensivsykepleier og god pedagog. De lærte sykepleie-fagterminologi.

– Jeg var så vidt i gang med kurs to, men så kom koronaen, forteller han. Da var det bare å jobbe videre på egenhånd. Vi har ingen problemer med å gjennomføre intervjuet på norsk. Imponerende, særlig fordi han allerede har fortalt at han ikke snakker svensk, som mange finner gjør. 

Den norske sykepleier-autorisasjonen var på plass i mars 2020. Det var på tide å begynne jakten på jobb i Norge. Tero sendte noen e-poster direkte til norske sykehus. Det ga ingen resultater. Så sendte han en e-post til et norsk vikarbyrå. Det kom ingenting ut av det heller. Så fant han en annonse på Finn.no, der Randstad Care søkte etter sykepleier til dialyseoppdrag. Da begynte ting å skje. Tero søkte, dagen etter tok Randstad Care kontakt og ballen begynte og rulle. Plutselig var han på jobb i Norge. 

ny hverdag

Sykepleierlivet i Norge opplever han som veldig likt sykepleierlivet i Finland. Med ett unntak, det er flere sykepleiere i Norge. – Når dere snakker om sykepleiermangel i Norge, er det ingenting i forhold til mangelen i Finland, understreker han. Men han innrømmer også at han ikke opplever norske sykehusavdelinger som overbefolket med sykepleiere. 

Heller ikke norsk arbeidsliv og samfunnsliv oppfatter han som veldig annerledes enn i Finland.

– Jeg hadde venner som jobbet i Norge fra før og jeg hadde reist mye i landet tidligere. Jeg fikk ikke de store overraskelsene da jeg begynte å jobbe her, sier han.

Byråjobbingen passer perfekt for Tero.

– Jeg forsøker å reise til Finland noen uker mellom hvert oppdrag. Det perfekte for meg er 1-2 måneders oppdrag i Norge. Deretter et besøk i Finland og så tilbake til Norge og et nytt 1-2 måneders oppdrag. Den andre deltakeren på laget til Tero, kona, jobber og bor i Finland.

– Det har vært vanskelig under koronapandemien. Da har vi ikke kunnet reise fram og tilbake slik vi ønsker. Men nå er også hun fullvaksinert, så det er blitt lettere. 

Kona jobber i universitetssektoren, og nå ser det ut som det kan ordne seg med noe hjemmekontor i Norge for henne også. 

isbading og mc

Tero er den type vikar som setter pris på naturopplevelsene man kan få som frynsegode når man tar oppdrag ulike steder. Han forteller at ved siden av motorsykkelkjøring og musikk, er isbading en viktig hobby. Sånn sett var han i paradis da han hadde et dialyseoppdrag på sykehuset i Lærdal på Vestlandet. Da tok han sykkelen, en Kawasaki 1700 Vulcan, kjørte den gamle veien over fjellet til Aurland, stoppet på toppen og tok seg en dukkert i et vann der isen hadde begynt å legge seg. Da var han lykkelig. Noe som er et mål.

– Jeg vil være lykkelig. I Lærdal var jeg det og nå er jeg det!

 

Kommentarer: